Jeg har hørt lydboka om Nini, lest av Lars Lillo-Stenberg selv. Han ble spurt av Ninis far , Torvald Stoltenberg om han ville skrive en bok om Nini. Boka har fått mye mediaomtale, og jeg var først ikke så gira på å lese den. Eller, det vil si, kanskje senere en gang. Ingalill/Moshonista fortalte at lydboka skulle være så god, så da skaffet jeg meg den. Og det angrer jeg virkelig ikke på, selv om jeg ble litt ør i hodet i helga etter mange timers lytting. Det betyr bare at den var vanskelig å legge fra seg/slå av.
![]()
Lars Lillo var venn av Nini i ungdomsårene. De bodde begge på Frogner og gikk på Steinerskolen. Han gikk ut og inn av det Stoltenbergske hus. Torvald og Karin var den type foreldre som likte at vennene kom og gikk, at huset var åpent. De kunne ha mange overnattingsgjester på en gang. Madrasser på golvet, fullt hus, nok plass. Nini var lillesøstra til Jens og Camilla, fars øyenstein. Nini sjarmerte alle fra hun var liten av.
Lars Lillo har intervjuet mange av hennes venner fra ungdomstiden, familien og andre som var viktige i hennes liv. Alle beskriver henne som ei jente full av liv, glad i en fest, raus, en som så folk, som kom lett i kontakt med folk, vakker, talentfull. Noen mener at hun var uten retning i livet, det var senere. Det var ikke så uvanlig å rote rundt noen år på 70- og 80-tallet. Man kom stort sett alltids i havn med et eller annet. Nini hadde også jobber, hun studerte jus, hun reiste en del. Hun dro til Nicaragua med en venninne, på den tiden da det var noe mange ønsket å dra for å drive solidaritetsarbeid (blant annet jeg drømte om det og snakket om det, men min far syntes ikke det var en god ide).
Lars Lillos samtaler kretser om Ninis oppvekst, ungdomstiden, hva gikk galt, hvorfor?
Alt lå tilrette for henne, men noe sviktet. Kanskje var det tiden, kanskje var det noe inne i henne som disponerte for det, kanskje var det miljøet, antageligvis er det ingen enkle svar. Lars Lillo finner heller ingen svar. Han intervjuer Camilla, Jens og Torvald. Alle har stilt seg de spørsmålene, naturlig nok. Camilla har jobbet med rus, som lege og har grublet mye på dette. Det er komplekst, oppvekst, gener, sårbarhet, noen liker rusen, noen blir hekta på heroin etter første forsøk.
Nini kunne også ha et voldsomt sinne, det fra hun var liten. Det spekuleres i en mulig separasjonsangst. Moren ble innlagt på sykehus da Nini var 10 måneder. Hun kunne gråte voldsomt og bli helt fra seg når foreldrene reiste bort. Sinne også i voksen alder i visse situasjoner.
Man vil alltid lete etter noe, en eller flere forklaringer og noe vil man alltid finne. Men finner man grunnene? Kanskje, kanskje ikke, kanskje delvis..
Det jeg synes var interessant var å lese om tidsbildet 70-80-tallet. Det er en del å kjenne igjen, men samtidig var det nok annerledes å være ung i det miljøet Nini og Lars Lillo vanket i på Oslo Vest, beste Frogner, på Steinern, enn på ei bygd eller by i Trøndelag. Nini levde som en bohem. Hun ble beskrevet som anarkistisk, med en sterk vilje. Hadde det hjulpet om Torvald og Karin var strengere? Det kan ingen vite. Omsorg og kjærlighet fikk ungene nok av, også Nini i bøtter og spann. Torvald var den som strekte seg hele tiden, han var alltid der for henne, også etter at hun ble avhengig og syk. Karin tok det tungt, sa at hun ikke orket mer, men Torvald orket og orket, selv om han hadde krevende jobber. Det å lese om de pårørendes omsorg og konstante bekymringer for henne er tøft. Det er også sterkt at de, en så profilert familie velger å være så åpne om sine tanker og følelser rundt det å ha en narkoman i familien. Det er helt unikt.
Angående Frogner, husker jeg at jeg leste Alexia Bohims roman Frognerfitter (2008) om en miljø på Frogner hvor det var enormt med flyt av dop, og jeg kom til å tenke på den. Nini havna på heroinkjøret da hun var ganske gammel, noe flere reagerte på. Men i en gitt situasjon, med lett tilgang, er kanskje ikke veien så lang hvis man allerede har leflet med andre rusmidler og miljø i noen år? Det er også snakk om en kjæreste som ikke var så bra for henne.
Torvald og Nini engasjerte seg i ruspolitikken, og de greide nok å bevege den et stykke.
I det hadde Nini en viktig sak å jobbe for, og hadde en misjon, en oppgave . I hennes tilfelle kan man si at ordtaket "aldri så galt at det ikke er godt for noe" har sin betydning.
Arild Knutsen blir også intervjuet i boka. Det gjør også Jeanette, Lars Lillos lillesøster som også er rusmisbruker og har mye til felles med Nini.
Det er ganske spesielt for Lars Lillo å skrive en bok om Nini når han selv har en søster som har vært rusmisbruker i flere år, men han tror at kanskje det kan være en av grunnene til at han ble spurt. Han vet noe om hvordan det er å være pårørende og kan nærme seg tematikken på en annen måte enn de som ikke har denne erfaringen.
Lars Lillo har skrevet en noe annerledes biografisk bok, ved at han bruker seg selv mye. Han småprater, assosierer, trekker inn egen skriving, minner og liv mellom kapitlene og underveis. I lydboka følte jeg noen ganger at det ble litt mye av Lars Lillo, kanskje noe kunne vært kuttet, men alt i alt gjør det boka litt småkoselig og vi blir mer kjent med Lars Lillo også. Han leser godt og har en behagelig stemme. Jeg var fan av deLillos i mange år og har vært på konsert et par ganger, minst.
Det er mye mer jeg kunne ha sagt om denne boka, men jeg lar det være med dette. Les de andre bloggernes innlegg så blir bildet mer utfylt. Det er absolutt en bok som gjorde inntrykk på meg. Jeg er uenig med et par anmeldere som kaller dette en slags minnebok for de som kjente Nini. Jeg mener, den kan ikke reduseres til det. Den gir viktige perspektiver i forhold til hvordan det er å være pårørende, den gir innblikk i at det ikke finnes enkle svar angående hvorfor (og hvem) man blir narkoman, den kan gi et utvidet perspektiv i forhold til norsk narkotikapolitikk - som dessverre ikke har vist seg å være særlig vellykket.
På Spotify kan du høre Lars Lillos spilleliste med låter som er nevnt i boka.
Nini- født 1963- død 2014
Lars Lillo- født 1962
Andre bloggere:
Reading-Randi : terningkast 5
Kleppanrova: Begeistret
BokBloggBerit : terningkast 5
![]()
Lars Lillo-Stenberg: Nini, 376 s/13 timer
Lydbokforlaget / Gyldendal
Lytteeksemplar
Lars Lillo var venn av Nini i ungdomsårene. De bodde begge på Frogner og gikk på Steinerskolen. Han gikk ut og inn av det Stoltenbergske hus. Torvald og Karin var den type foreldre som likte at vennene kom og gikk, at huset var åpent. De kunne ha mange overnattingsgjester på en gang. Madrasser på golvet, fullt hus, nok plass. Nini var lillesøstra til Jens og Camilla, fars øyenstein. Nini sjarmerte alle fra hun var liten av.
Lars Lillo har intervjuet mange av hennes venner fra ungdomstiden, familien og andre som var viktige i hennes liv. Alle beskriver henne som ei jente full av liv, glad i en fest, raus, en som så folk, som kom lett i kontakt med folk, vakker, talentfull. Noen mener at hun var uten retning i livet, det var senere. Det var ikke så uvanlig å rote rundt noen år på 70- og 80-tallet. Man kom stort sett alltids i havn med et eller annet. Nini hadde også jobber, hun studerte jus, hun reiste en del. Hun dro til Nicaragua med en venninne, på den tiden da det var noe mange ønsket å dra for å drive solidaritetsarbeid (blant annet jeg drømte om det og snakket om det, men min far syntes ikke det var en god ide).
Lars Lillos samtaler kretser om Ninis oppvekst, ungdomstiden, hva gikk galt, hvorfor?
Alt lå tilrette for henne, men noe sviktet. Kanskje var det tiden, kanskje var det noe inne i henne som disponerte for det, kanskje var det miljøet, antageligvis er det ingen enkle svar. Lars Lillo finner heller ingen svar. Han intervjuer Camilla, Jens og Torvald. Alle har stilt seg de spørsmålene, naturlig nok. Camilla har jobbet med rus, som lege og har grublet mye på dette. Det er komplekst, oppvekst, gener, sårbarhet, noen liker rusen, noen blir hekta på heroin etter første forsøk.
Nini kunne også ha et voldsomt sinne, det fra hun var liten. Det spekuleres i en mulig separasjonsangst. Moren ble innlagt på sykehus da Nini var 10 måneder. Hun kunne gråte voldsomt og bli helt fra seg når foreldrene reiste bort. Sinne også i voksen alder i visse situasjoner.
Man vil alltid lete etter noe, en eller flere forklaringer og noe vil man alltid finne. Men finner man grunnene? Kanskje, kanskje ikke, kanskje delvis..
Det jeg synes var interessant var å lese om tidsbildet 70-80-tallet. Det er en del å kjenne igjen, men samtidig var det nok annerledes å være ung i det miljøet Nini og Lars Lillo vanket i på Oslo Vest, beste Frogner, på Steinern, enn på ei bygd eller by i Trøndelag. Nini levde som en bohem. Hun ble beskrevet som anarkistisk, med en sterk vilje. Hadde det hjulpet om Torvald og Karin var strengere? Det kan ingen vite. Omsorg og kjærlighet fikk ungene nok av, også Nini i bøtter og spann. Torvald var den som strekte seg hele tiden, han var alltid der for henne, også etter at hun ble avhengig og syk. Karin tok det tungt, sa at hun ikke orket mer, men Torvald orket og orket, selv om han hadde krevende jobber. Det å lese om de pårørendes omsorg og konstante bekymringer for henne er tøft. Det er også sterkt at de, en så profilert familie velger å være så åpne om sine tanker og følelser rundt det å ha en narkoman i familien. Det er helt unikt.
Torvald og Nini engasjerte seg i ruspolitikken, og de greide nok å bevege den et stykke.
I det hadde Nini en viktig sak å jobbe for, og hadde en misjon, en oppgave . I hennes tilfelle kan man si at ordtaket "aldri så galt at det ikke er godt for noe" har sin betydning.
Arild Knutsen blir også intervjuet i boka. Det gjør også Jeanette, Lars Lillos lillesøster som også er rusmisbruker og har mye til felles med Nini.
Det er ganske spesielt for Lars Lillo å skrive en bok om Nini når han selv har en søster som har vært rusmisbruker i flere år, men han tror at kanskje det kan være en av grunnene til at han ble spurt. Han vet noe om hvordan det er å være pårørende og kan nærme seg tematikken på en annen måte enn de som ikke har denne erfaringen.
Lars Lillo har skrevet en noe annerledes biografisk bok, ved at han bruker seg selv mye. Han småprater, assosierer, trekker inn egen skriving, minner og liv mellom kapitlene og underveis. I lydboka følte jeg noen ganger at det ble litt mye av Lars Lillo, kanskje noe kunne vært kuttet, men alt i alt gjør det boka litt småkoselig og vi blir mer kjent med Lars Lillo også. Han leser godt og har en behagelig stemme. Jeg var fan av deLillos i mange år og har vært på konsert et par ganger, minst.
Det er mye mer jeg kunne ha sagt om denne boka, men jeg lar det være med dette. Les de andre bloggernes innlegg så blir bildet mer utfylt. Det er absolutt en bok som gjorde inntrykk på meg. Jeg er uenig med et par anmeldere som kaller dette en slags minnebok for de som kjente Nini. Jeg mener, den kan ikke reduseres til det. Den gir viktige perspektiver i forhold til hvordan det er å være pårørende, den gir innblikk i at det ikke finnes enkle svar angående hvorfor (og hvem) man blir narkoman, den kan gi et utvidet perspektiv i forhold til norsk narkotikapolitikk - som dessverre ikke har vist seg å være særlig vellykket.
På Spotify kan du høre Lars Lillos spilleliste med låter som er nevnt i boka.
Nini- født 1963- død 2014
Lars Lillo- født 1962
Andre bloggere:
Reading-Randi : terningkast 5
Kleppanrova: Begeistret
BokBloggBerit : terningkast 5
Foto: Gyldendal/Privat
Lars Lillo-Stenberg: Nini, 376 s/13 timer
Lydbokforlaget / Gyldendal
Lytteeksemplar