Jeg blir bare mer og mer glad i Spania. (Sorry Italy, men sånn er det). Da forfatter Geir Sætre spurte på mail om jeg ønsket den nye boka hans, takket jeg ja, selv om jeg i det siste har takket nei til de fleste slike forespørsler av kapasitetshensyn. Jeg rekker rett og slett ikke å lese alle bøkene, og det er litt dårlig gjort overfor håpefulle forfattere, synes jeg. Bedre da å takke nei. Men å takke nei til en bok med handling fra Spania, satt lengre inne. Dessuten likte jeg Sæters forrige bok, selv om den var helt annerledes enn denne. At Sætre kan skrive, visste jeg. Noen å høre til, bekrefter dette.
![]()
I Noen å høre til møter vi hovedpersonen Oscar, som er professor på et av Madrids internasjonalt anerkjente universitet. Han er dyktig i jobben og en god foreleser, men ellers sosialt handicappet. Han har en venn, Alberto, som han ser fotballkamper og går på bar med, ellers har han ikke noe sosialt liv. Noe har skjedd på jobben som fører til at han må ta et halvt års permisjon, han har fått en klage av noe slag. Hans venn og kollega har forbindelser til et universitet i Malaga hvor Oscar får tilbud om å tre inn i et engasjement noen måneder. Oscar har lite lyst til det, vanedyr som han er, dessuten egentlig livredd på grunn av sosial angst. Alberto overtaler ham, fordi det blir mye værre for Oscar karrieremessig hvis han takker nei til tilbudet. En plan begynner å ta form i Oscars hode. Han kan leie ut leiligheten i ukedagene og reise hjem for å se favorittlagets kamper sammen med Alberto i helgene. Oscar setter inn en annonse om å leie ut til fire forskjellige personer slik at de kan leie en dag hver pr uke, mot at de skriver en dagbok om livet sitt og hvem de er som Oscar kan lese når han kommer hjem i helgene.
Oscar reiser til Malaga og blir uten han får tenkt seg om invitert og involvert i fester, sosiale lunsjer, fjellturer, dansekurs med mer. Flere av kollegene husker han som lærer og er stolte over å ha han i sin stab. Spesielt den noe yngre Carla, tar seg av ham. Hun er livlig og sosial, og gradvis mykes Oscar opp og kommer over sin sosiale fobi.
Carla tar han med på dansekurs hos Luis, hun lærer ham å sykle, de drar på fjellturer og utvikler etterhvert et varmt vennskap.
Oscar gleder seg også over hjemreisene til Madrid og å kunne lese i dagboka. Vi innvies i fire forskjellige historier utover i romanen, og jeg som leser er like spent som Oscar på hvordan dette utvikler seg og hvilke hemmeligheter de bærer på.
Noen å høre til er en fin og velskrevet roman som ga meg lyst til å reise til Spania, særlig Malaga. Jeg har ikke vært annet enn i Barcelona og Costa Brava i fastlands-Spania, derimot mange ganger på Kanariøyene.
Dette er en livsbejagende roman med mange fine øyeblikk og scener. Siden Sætre kjenner Spania godt må jeg tro han har god innsikt i folk og lynne der. Jeg kjenner ikke den spanske omgangsmåten særlig godt og det er ting jeg stusser på, som at Oscar og Carla går ut og drikker vin til lunsj mens de er på jobb, og til og med blir beruset. De drikker i det hele tatt mye vin disse spanjolene i denne boka. Jeg vet jo at de i Sør-Europa nyter vin på en annen måte enn oss, men drikker de så masse av gangen og i lunsjen? Trodde de drakk mindre når de drikker, men oftere jeg..
Ellers får jeg så fine bilder i hodet mitt av togturene han tar, gjennom det vakre landskapet som jeg ikke har sett, men får lyst til å se. Kanskje er det på tide å oppdage fastlands-Spania (farvel Italia- det er nok ikke bare Toscana som har vakre landskap, skal jeg tro Oscar) . Jeg får også lyst til å lese Don Quijote, som Oscar leser på togreisene sine, helt oppslukt. Denne klassikeren har jeg faktisk ikke lest.
Romanen er velskrevet som sagt, en feelgood-roman som jeg gjerne anbefaler videre. Jeg mener ikke noe negativt når jeg bruker feelgood-begrepet altså. Forfatteren ønsket å skape en motvekt til feelgood-bøker i sin forrige bok, men denne gangen har han skrevet en feelgood-bok selv, i alle fall får jeg gode følelser av å lese denne. Den har en så positiv utvikling, derav begrepet feelgood. Lett å lese, den er både spennende, rørende, litt overraskende og interessant. At den gir meg (mer) reiselyst er bare et stort pluss.
Tine har også blogget om boka og likte den godt.
Her er mitt innlegg om Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre.
Om forfatteren og bøkene hans her
Født i Bergen i 1967
Her skriver forfatteren om sine tanker om boka og prosessen, om tematikk han ønsket å behandle i denne romanens form, som tvangslidelser (Oscar), om vold i nære relasjoner/seksuell trakassering (noen av leietakerne, samt Oscar), om umulige forventinger/om å kunne være seg selv eller ikke. Det er også en historie her om Mexico og den blodige narkokrigen, med noen perspektiver som ga meg noe å tenke på. Hvorfor tier verden/USA om dette, men setter himmel og jord i bevegelse når det kriges og terroriseres i Midt-Østen?
Noen å høre til av Geir Sætre, 309 s
Sætre Standup and Write 2018
Leseeksemplar
I Noen å høre til møter vi hovedpersonen Oscar, som er professor på et av Madrids internasjonalt anerkjente universitet. Han er dyktig i jobben og en god foreleser, men ellers sosialt handicappet. Han har en venn, Alberto, som han ser fotballkamper og går på bar med, ellers har han ikke noe sosialt liv. Noe har skjedd på jobben som fører til at han må ta et halvt års permisjon, han har fått en klage av noe slag. Hans venn og kollega har forbindelser til et universitet i Malaga hvor Oscar får tilbud om å tre inn i et engasjement noen måneder. Oscar har lite lyst til det, vanedyr som han er, dessuten egentlig livredd på grunn av sosial angst. Alberto overtaler ham, fordi det blir mye værre for Oscar karrieremessig hvis han takker nei til tilbudet. En plan begynner å ta form i Oscars hode. Han kan leie ut leiligheten i ukedagene og reise hjem for å se favorittlagets kamper sammen med Alberto i helgene. Oscar setter inn en annonse om å leie ut til fire forskjellige personer slik at de kan leie en dag hver pr uke, mot at de skriver en dagbok om livet sitt og hvem de er som Oscar kan lese når han kommer hjem i helgene.
Oscar reiser til Malaga og blir uten han får tenkt seg om invitert og involvert i fester, sosiale lunsjer, fjellturer, dansekurs med mer. Flere av kollegene husker han som lærer og er stolte over å ha han i sin stab. Spesielt den noe yngre Carla, tar seg av ham. Hun er livlig og sosial, og gradvis mykes Oscar opp og kommer over sin sosiale fobi.
Carla tar han med på dansekurs hos Luis, hun lærer ham å sykle, de drar på fjellturer og utvikler etterhvert et varmt vennskap.
Oscar gleder seg også over hjemreisene til Madrid og å kunne lese i dagboka. Vi innvies i fire forskjellige historier utover i romanen, og jeg som leser er like spent som Oscar på hvordan dette utvikler seg og hvilke hemmeligheter de bærer på.
Noen å høre til er en fin og velskrevet roman som ga meg lyst til å reise til Spania, særlig Malaga. Jeg har ikke vært annet enn i Barcelona og Costa Brava i fastlands-Spania, derimot mange ganger på Kanariøyene.
Dette er en livsbejagende roman med mange fine øyeblikk og scener. Siden Sætre kjenner Spania godt må jeg tro han har god innsikt i folk og lynne der. Jeg kjenner ikke den spanske omgangsmåten særlig godt og det er ting jeg stusser på, som at Oscar og Carla går ut og drikker vin til lunsj mens de er på jobb, og til og med blir beruset. De drikker i det hele tatt mye vin disse spanjolene i denne boka. Jeg vet jo at de i Sør-Europa nyter vin på en annen måte enn oss, men drikker de så masse av gangen og i lunsjen? Trodde de drakk mindre når de drikker, men oftere jeg..
Ellers får jeg så fine bilder i hodet mitt av togturene han tar, gjennom det vakre landskapet som jeg ikke har sett, men får lyst til å se. Kanskje er det på tide å oppdage fastlands-Spania (farvel Italia- det er nok ikke bare Toscana som har vakre landskap, skal jeg tro Oscar) . Jeg får også lyst til å lese Don Quijote, som Oscar leser på togreisene sine, helt oppslukt. Denne klassikeren har jeg faktisk ikke lest.
Romanen er velskrevet som sagt, en feelgood-roman som jeg gjerne anbefaler videre. Jeg mener ikke noe negativt når jeg bruker feelgood-begrepet altså. Forfatteren ønsket å skape en motvekt til feelgood-bøker i sin forrige bok, men denne gangen har han skrevet en feelgood-bok selv, i alle fall får jeg gode følelser av å lese denne. Den har en så positiv utvikling, derav begrepet feelgood. Lett å lese, den er både spennende, rørende, litt overraskende og interessant. At den gir meg (mer) reiselyst er bare et stort pluss.
Tine har også blogget om boka og likte den godt.
Her er mitt innlegg om Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre.
Om forfatteren og bøkene hans her
Født i Bergen i 1967
Her skriver forfatteren om sine tanker om boka og prosessen, om tematikk han ønsket å behandle i denne romanens form, som tvangslidelser (Oscar), om vold i nære relasjoner/seksuell trakassering (noen av leietakerne, samt Oscar), om umulige forventinger/om å kunne være seg selv eller ikke. Det er også en historie her om Mexico og den blodige narkokrigen, med noen perspektiver som ga meg noe å tenke på. Hvorfor tier verden/USA om dette, men setter himmel og jord i bevegelse når det kriges og terroriseres i Midt-Østen?
Noen å høre til av Geir Sætre, 309 s
Sætre Standup and Write 2018
Leseeksemplar