Jeg har nettopp vært i Berlin. Jeg hadde med meg denne boka, som handler om at Dag Solstad vandrer rundt i Berlin snart 60 år gammel. Det samme som meg, faktisk, men jeg var ikke der i flere måneder, kun fire dager. Det var fornøyelig lesing fordi jeg kjente igjen flere av stedene. Jeg var et par ganger i bydelen han bodde i, blant annet.
![]()
Dag Solstad har leid en leilighet i Berlin sammen med kona si for en periode. Han skildrer dagene mens han går og filosoferer, studerer mennesker, gater, hus, bydeler, kjører tog, U-bahn og S-bahn og trikk, frem og tilbake, rundt og rundt. Han går på kneiper, skriver i notisboka si, har sine faste vaner om å drikke kaffe hver dag på kafe. Livet i Berlin. Han er snart 60 år og går og går, når han ikke tar banen eller trikken.
Han bor i Kreutzberg, en bydel med høy tyrkisk innvandring- omtrent 400 000 tyrkere bor i Kreutzberg i dag.
![]()
Etter 150 sider får vi et brått hopp i boka, da han drar til Litteraturfestivalen i Lillehammer for å holde foredrag. Foredraget finnes i sin helhet i romanen, hvor han diskuterer hva en roman er, en roman er ikke en historie og han snakker om hvorfor han skriver og hvordan han har utviklet seg og hva som er viktig for ham når han skriver/lager romankunst. Oppdraget er å snakke om forfattermakt og lesermakt, men det vil han ikke.
Etter foredraget drar han til Sandefjord for å delta i et 40-årsjubileum med sine kullinger etter avgang fra gymnaset. Han er bare hjemom i leiligheten i Oslo for å skifte dress. Deretter tar han toget til Sandefjord, på den kjedelige strekningen, losjer inn på hotellet i sentrum, drikker litt (og litt til) whisky og kommer seg alt for sent ut. Da det viser seg at han har bommet på stedet festen skal være, og har glemt invitasjonen med adressen, tar det helt av, og det blir egentlig ganske trist . Dag Solstad leier seg en drosje og blir fullere og fullere og står plutselig utenfor den gamle leiligheten til foreldrene sine og begynner å minnes sin far, sin barndom..
![]()
Jeg leste denne boka først og fremst på grunn av Berlin, og skulle ønsket han fortsatte i Berlin-sporet. Men siden han sporer helt av, til Lillehammer og Sandefjord, var det sikkert meningen, selv om det virker litt kaotisk og jeg ikke helt forstår hensikten. Men det er nok slik Dag Solstad skriver romaner. Uten at jeg har lest mange nok av ham til å uttale meg rettvist om det. Uten en klar historie. Han skriver ikke en fortelling fra a-å.
Men oj, så er det en link. Det er en link. Jeg glemte å fortelle om starten av boka, da han reiser med fly til Berlin fra gamle Fornebu og studerer skyene. Hva han opplever med det, en slags åpenbaring, det han ser i sin forestillingsverden. Noe, noen der ute i skyene.. Men det kan jeg ikke si nå, for da røper jeg jo linken,
Og han er ganske morsom, det skal han ha, underfundig, og han er også alvorlig og denne boka var trist på slutten, men i Berlin var det mest fornøyelig. Jeg hadde kjøpt denne boka fordi jeg skulle til Berlin, og hadde planlagt å lese den før jeg dro. Det gjorde jeg ikke. Jeg begynte å lese den på vei hjem med flyet. På en måte var det fint å lese den etter min egen Berlin-tur, fordi jeg kunne relatere til så mye, jeg kjente igjen gater, steder, situasjoner. Men det hadde også vært fint å ha lest den før, for da hadde jeg sikkert oppsøkt flere av de stedene han skrev om. Men det kan jeg jo gjøre en annen gang.
![]()
![]()
Birger Emanuelsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Fredrik Wandrup minnes Jon Michelet på Lillehammer 30.mai 2018. (foto: Anita Ness) Dag Solstad skrev flere bøker om VM i fotball sammen med Jon Michelet.
16.07.41 av Dag Solstad, 224 s
Oktober forlag 2002, pocket
Kjøpt
I 2009 ble 16.07.41 kåret til en av tiårets ti beste norske romaner i VG.
Dag Solstad har leid en leilighet i Berlin sammen med kona si for en periode. Han skildrer dagene mens han går og filosoferer, studerer mennesker, gater, hus, bydeler, kjører tog, U-bahn og S-bahn og trikk, frem og tilbake, rundt og rundt. Han går på kneiper, skriver i notisboka si, har sine faste vaner om å drikke kaffe hver dag på kafe. Livet i Berlin. Han er snart 60 år og går og går, når han ikke tar banen eller trikken.
Han bor i Kreutzberg, en bydel med høy tyrkisk innvandring- omtrent 400 000 tyrkere bor i Kreutzberg i dag.
En av gatene Dag Solstad vandret i, i Kreutzberg (foto: Anita Ness)
Det er veldig morsomt å lese om Dag Solstad i Berlin, der han farter i gater og områder jeg selv nettopp har vært. Og der jeg ikke har vært må jeg følge med på kartet for å se hvor han befinner seg, som i de blokkområdene i gamle Øst-Berlin, og ved kanalen der han bor, noen få steinkast fra kanalen der jeg vandret for få dager siden. Banen han stadig tok- U 1, tok og også jeg flere ganger. Warshauer Strasse. Schlesisches Tor. Gørliches Banhhof. Kurstfurerdamm. Vi følger Solstad innom et par kjøpesentre- KaDeWe og Gallerie Lafayette for å kjøpe sko. Han er besatt av å få tak i slangeskinnsko, men det må han gi opp. Det blir ingen sko.
Fornøyelig.Etter 150 sider får vi et brått hopp i boka, da han drar til Litteraturfestivalen i Lillehammer for å holde foredrag. Foredraget finnes i sin helhet i romanen, hvor han diskuterer hva en roman er, en roman er ikke en historie og han snakker om hvorfor han skriver og hvordan han har utviklet seg og hva som er viktig for ham når han skriver/lager romankunst. Oppdraget er å snakke om forfattermakt og lesermakt, men det vil han ikke.
Etter foredraget drar han til Sandefjord for å delta i et 40-årsjubileum med sine kullinger etter avgang fra gymnaset. Han er bare hjemom i leiligheten i Oslo for å skifte dress. Deretter tar han toget til Sandefjord, på den kjedelige strekningen, losjer inn på hotellet i sentrum, drikker litt (og litt til) whisky og kommer seg alt for sent ut. Da det viser seg at han har bommet på stedet festen skal være, og har glemt invitasjonen med adressen, tar det helt av, og det blir egentlig ganske trist . Dag Solstad leier seg en drosje og blir fullere og fullere og står plutselig utenfor den gamle leiligheten til foreldrene sine og begynner å minnes sin far, sin barndom..
Wranglerstrasse, Kreutzberg, Berlin (foto: Anita Ness)
Men oj, så er det en link. Det er en link. Jeg glemte å fortelle om starten av boka, da han reiser med fly til Berlin fra gamle Fornebu og studerer skyene. Hva han opplever med det, en slags åpenbaring, det han ser i sin forestillingsverden. Noe, noen der ute i skyene.. Men det kan jeg ikke si nå, for da røper jeg jo linken,
Oberhaumbrucke, som Dag Solstad krysset ofte. Jeg gjorde også det, minst fem ganger, både til fots og med U1. (foto: Anita Ness)
16.07.41 av Dag Solstad, 224 s
Oktober forlag 2002, pocket
Kjøpt