Monika Yndestad har skiftet forlag siden sist. Fra Vigmostad & Bjørke til Cappelen Damm. Hvorfor vet jeg ikke, men det hender vel man synes at forandring er bra. Om dette er bra for bøkene eller ikke, er ikke så godt å si, men jeg synes det var mer spenning og driv i Yndestads to første romaner om journalist Alice Bratt i Bergensavisen BA, enn i denne tredje; Graven.
![]()
Graven tar utgangspunkt i en gammel uoppklart sak. For 17 år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland og ble aldri funnet. Alice var freelancejournalist den gangen, ny i gamet, og hadde nettopp truffet Jone som begynte å jobbe i barnevernet. De ble et par, men i den siste boka, er det slutt mellom dem.
Alice Bratt kommer over levningene av et menneske i en tilfluktsrom som nylig ble sprengt. Utenfor er det tent lys formet i hjerte. Snart kobler hun funnet til den gamle forsvinningssaken.
Noen må ha visst, siden de tenner lys. Hvem kan det være?
Noen dager etterpå forsvinner en annen ung jente; Eline Grimseid. Foreldrene er også blitt meldt til barnevernet av en overivrig mor som melder bekymring på grunn av egen datters fortelling om en samtale med Eline.
Dagene går og fortvilelsen øker i familien. Jone jobber i det aktuelle barnevernet, mens hans sjef Kristin Strand hadde saken også da sytten år gamle Pia forsvant. Kristin tar alle bekymringer alvorlig selv om de er anonyme og kjører full undersøkelse. Da levninger av Pia blir funnet og Eline forsvinner blir Kristin sykmeldt. Gamle minner kommer til overflaten, skyldfølelsen er sterk. Kunne Kristin forhindret at Pia døde? Sakene ligner på hverandre.
Alice synes det er flere sammentreff mellom sakene, blant annet husker hun at det var en mann som drev med pornofilming og at han engasjerte unge jenter. Studioet lå ved siden av menighetshus; Levende ord. Foreldrene til Pia var aktive i menigheten.
Har Eline hatt noe kontakt med denne mannen eller denne menigheten?
Det som også kommer fram er at Eline var en ensom jente, som ble utestengt av de andre jentene i klassen. Er det noen sammenheng?
Det tar en del tid å komme godt inn i historien. Det går trått de første hundre sidene, men jeg tenker aldri på å avslutte. Jeg har likt de tidlige bøkene om Alice Bratt og vil gjerne se hvordan det går. Dessuten blir historien mer spennende etterhvert.
Yndestad skildrer godt ungdommene og deres forhold til foreldrene. Det er ganske vondt å lese om foreldre som sliter med rykter, med savn og angst, med hverandre, som foreldrene til Eline men også Pias som får en sjokkbeskjed etter så mange år. Og også om hvor slemme ungdommer kan være mot hverandre.
Jone er en litt utradisjonell barnevernsarbeider som jeg har sansen for på tross av en del menneskelige feil. Han lytter til sitt eget hjerte og hva han mener er best, selv om han trosser ordre. Han gjør ulovlige ting, som er mindre greit og det liker jeg ikke. Det er at han bryter taushetsplikten sin og siler info til journalist Alice Bratt. Men siden dette er en krim og Bratt er sentral i løsningen så får nå det gå.
Sjefen Kristin gjør også ting som ikke er bra, men det er så spesielt, at jeg ikke tenker at dette handler om noen kritikk mot barnevernet som sådan, men heller er et plottmessig grep som er ganske godt funnet på. Uten at jeg kan si mer om det nå.
Slutten er actionpreget som tidligere bøker i serien, så alt i alt er dette absolutt en leseverdig krim, selv om den hadde tjent på noen innstramminger, spesielt tidlig i boka.
Her har jeg blogget om Yndestads tidligere bøker om Alice Bratt; Jentene fra balletten og Gapestokk
Forlaget har mer om boka her
Monika Yndestad, f. 1964, har gitt ut flere bøker i tillegg til serien om Alice Bratt. Hun har tidligere jobbet som journalist.
Andre bloggere:
Beathe, Tine, Lillasjel
Anmeldelser fra andre media:
En lunken Aftenposten
![]()
Monika N. Yndestad: Graven, 393 s
Cappelen Damm 2018
Forhåndseksemplar
Graven tar utgangspunkt i en gammel uoppklart sak. For 17 år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland og ble aldri funnet. Alice var freelancejournalist den gangen, ny i gamet, og hadde nettopp truffet Jone som begynte å jobbe i barnevernet. De ble et par, men i den siste boka, er det slutt mellom dem.
Alice Bratt kommer over levningene av et menneske i en tilfluktsrom som nylig ble sprengt. Utenfor er det tent lys formet i hjerte. Snart kobler hun funnet til den gamle forsvinningssaken.
Noen må ha visst, siden de tenner lys. Hvem kan det være?
Noen dager etterpå forsvinner en annen ung jente; Eline Grimseid. Foreldrene er også blitt meldt til barnevernet av en overivrig mor som melder bekymring på grunn av egen datters fortelling om en samtale med Eline.
Dagene går og fortvilelsen øker i familien. Jone jobber i det aktuelle barnevernet, mens hans sjef Kristin Strand hadde saken også da sytten år gamle Pia forsvant. Kristin tar alle bekymringer alvorlig selv om de er anonyme og kjører full undersøkelse. Da levninger av Pia blir funnet og Eline forsvinner blir Kristin sykmeldt. Gamle minner kommer til overflaten, skyldfølelsen er sterk. Kunne Kristin forhindret at Pia døde? Sakene ligner på hverandre.
Alice synes det er flere sammentreff mellom sakene, blant annet husker hun at det var en mann som drev med pornofilming og at han engasjerte unge jenter. Studioet lå ved siden av menighetshus; Levende ord. Foreldrene til Pia var aktive i menigheten.
Har Eline hatt noe kontakt med denne mannen eller denne menigheten?
Det som også kommer fram er at Eline var en ensom jente, som ble utestengt av de andre jentene i klassen. Er det noen sammenheng?
Det tar en del tid å komme godt inn i historien. Det går trått de første hundre sidene, men jeg tenker aldri på å avslutte. Jeg har likt de tidlige bøkene om Alice Bratt og vil gjerne se hvordan det går. Dessuten blir historien mer spennende etterhvert.
Yndestad skildrer godt ungdommene og deres forhold til foreldrene. Det er ganske vondt å lese om foreldre som sliter med rykter, med savn og angst, med hverandre, som foreldrene til Eline men også Pias som får en sjokkbeskjed etter så mange år. Og også om hvor slemme ungdommer kan være mot hverandre.
Jone er en litt utradisjonell barnevernsarbeider som jeg har sansen for på tross av en del menneskelige feil. Han lytter til sitt eget hjerte og hva han mener er best, selv om han trosser ordre. Han gjør ulovlige ting, som er mindre greit og det liker jeg ikke. Det er at han bryter taushetsplikten sin og siler info til journalist Alice Bratt. Men siden dette er en krim og Bratt er sentral i løsningen så får nå det gå.
Sjefen Kristin gjør også ting som ikke er bra, men det er så spesielt, at jeg ikke tenker at dette handler om noen kritikk mot barnevernet som sådan, men heller er et plottmessig grep som er ganske godt funnet på. Uten at jeg kan si mer om det nå.
Slutten er actionpreget som tidligere bøker i serien, så alt i alt er dette absolutt en leseverdig krim, selv om den hadde tjent på noen innstramminger, spesielt tidlig i boka.
Her har jeg blogget om Yndestads tidligere bøker om Alice Bratt; Jentene fra balletten og Gapestokk
Forlaget har mer om boka her
Monika Yndestad, f. 1964, har gitt ut flere bøker i tillegg til serien om Alice Bratt. Hun har tidligere jobbet som journalist.
Andre bloggere:
Beathe, Tine, Lillasjel
Anmeldelser fra andre media:
En lunken Aftenposten
Foto: Forlaget
Monika N. Yndestad: Graven, 393 s
Cappelen Damm 2018
Forhåndseksemplar