4 x Karin Haugane (dikt)- sterke historier om kjærlighet og om vold

Jeg startet med fjorårets samling; Sonetter fra innsjøen, (2017) som jeg har blogget om her. Jeg har startet lesingen med den siste og lest meg nesten kronologisk bakover, med unntak av at jeg leste Oder til Fenn før Anna Wunderlichs sang. 

De tre siste er en trilogi med sonetter. I Oder til Fenn (2013) er det primært kjærligheten til Fenn som skildres. Hennes vansker med å elske, slippe noen inn på seg, etter det traumatiske som hendte henne ganske tidlig i livet da mor ble drept av far, og deretter faren tok livet av seg. 

Hun greier å leve med Fenn, og de holder sammen lenge, får barn, barnebarn, Jakob. Det er skildring av natur, skogen, hytta, men også av reiser. En lovsang til Fenn, utrolig vakkert til tider. 

Hendelsen på Utøya 2011 blir også nevnt, den flettes inn i deres liv. Interessant  at også 22.juli-tragedien også har nådd lyrikken. Og det tidlig, samme år som det skjedde.

48.

....

Traumet fra familiedrapet går igjen i alle disse bøkene jeg har lest. Det er en kjent sak at Karin Haugane mistet sin mor ved at far drepte henne og deretter seg selv. Det kan virke som Haugane bearbeider tapet ved å skrive om det. Det vi ser gjennom å lese om den tunge sorgen er at den aldri går over, men at man kan leve videre, dog med sår og arr. For henne kommer det jevnlig tilbake, i glimt, minner, men også som en mørk skygge som gjør enkelte dager svært tunge. Også angsten barnet Karin/Anna opplevde, kommer på besøk rett som det er. Hennes mann, Fenn, må tåle det, være tålmodig. For hvordan skal hun greie å ha tillit til en mann, med den faren hun vokste opp med?

I Anna Wunderlichs sang  (2015) får vi detaljerte skildringer av drapet.

I glimt ser hun faren i Fenns ansikt.

Hun beskriver en svært tyrannisk og voldelig far:

Denne trilogien er sonetter, en krevende klassisk form, men som mange i vår moderne tid har justert i litt mindre strenge former. Når jeg leser dikt prøver jeg å finne rytmen. Den fant jeg lettere i hennes siste bok, enn i denne. Ofte er det ikke noen klar rytme eller en logisk form som går igjen. Så innimellom måtte jeg bare glemme det med å finne rytmen, fordi den var såpass ujevn til tider. Da gikk det bedre å lese.

Jeg googlet opp disse bøkene i ettertid og det er interessant at det virker som også Aftenposten anmelder mener det er rytmen er vanskelig å få tak på, i en anmeldelse av Anna Wunderlichs sang.

"Forlagets følgeskriv om dikt i "billedsterke, sansede sonetterytmer", blir derfor villedende, det er ikke rytme (eller rim) poeten henter fra sonettetradisjonen, men selve diktformen."les mer her

Annas Familieelegier,  er mest viet til denne tragedien. Den beskriver morens liv, farens liv, parets liv og barnas frykt for den humørsyke voldelige faren. Anna som trosset ham. Moren som tok med seg barna og gjemte seg i potetkjelleren når det ble for ille. Han som raserte, truet, beskyldte moren for det ene og det andre, svartsyk sjalusi. Formen er annerledes, diktene er skrevet i strofer på to linjer per vers.

Dette er en meget sterk bok, den var vond å lese.

Det er så dyp en sorg over en omsorgsfull mor, som ikke greide å komme seg bort fra volden.

Hun prøver også å forstå sin far, hvorfor ble han slik? 

så kommer noen strofer om ungdom, jenter, begjær, om å bli oppdaget og mishandlet..

Det er heftige saker dette, og jeg tror jeg stopper her.  Det gjorde inntrykk å lese diktsamlingene, og det gjør inntrykk å ta dem frem igjen for å skrive om dem, særlig denne siste.

Jeg anbefaler bøkene, men vær forberedt! Dette er smertefull lesing.

I Amerikansk vintermøter vi Anna Wunderlich igjen. Hun er ung og er barndomsvenn med Sam ved Østersjøen. Sam er jøde, og han flykter til Amerika. De blir kjærester, hun elsker ham. Hun blir voldtatt av en gjeng, før hun reiser etter Sam til New York. Sam er sanger, en populær en. 

Han er ikke snill med henne, men hun gir ham ikke opp med det første.

Denne diktsamlingen er mer drømmerisk-surrealistisk enn de andre. Diktene veksler mellom kjærlighetserklæringer, angst, skildringer av det vonde. Også her møter vi farens vold mot mor, det er dikt om utroskap; Sams utroskap, men også om farens påstander om mors utroskap.  Det er også noen dikt som det virker som hun skriver om faren, gjenopplevd via Sams svik. Dikt som glir over i hverandre, historier som gjentar seg. Det er hardt og brutalt, et uttrykt sinne:

Diktene i denne boka varierer i form, er mer eksperimentell.  Det er mer sinne her. I trilogien er det mer forsoning, en eldre kvinne som har funnet sin store kjærlighet, om et godt liv med ham på tross av hjemsøkte skygger fra en brutal barndom og oppvekst.

Beathe har også blogget om trilogen- sonettene. 

Ellers er det ikke så mange anmeldelser å finne på internett.

NRK har et innlegg her om Karin Haugane der hun sier noe om tragedien og at hun har skrevet om den i over tyve år. (2011)

Født 1950, Haugesund.  Hun har gitt ut 12 diktsamlinger og 3 gjendiktninger.

Alle bøkene er utgitt på Gyldendal forlag.

Jeg har lånt dem på biblioteket.