Oppdatert: Olaug Nilssen vant Brageprisen i sin klasse. Gratulerer så masse! Så vel fortjent!
I kveld får vi vite hvem som vinner Brageprisen 2017. Olaug Nilssens Tung Tids Tale er en av de nominerte. La oss begynne med den. Hun har skrevet en roman om en mor som heter Olaug som har en sønn med autismespekterdiagnose, som det heter i dag. Alfred Fidjestøl har skrevet en biografi om kjendisapen Julius. Begge bøkene er verdt å lese, bare så det er sagt.
![]()
Olaug Nilssen: Tung tids tale, 156 s
Samlaget 2017
Leseeksemplar
Man kan være fristet til å kalle Olaug Nilssens siste bok for en selvbiografisk fortelling, men selv insisterer hun på at det er en roman. Jeg deltok på et arrangement med henne på Litteraturhuset i Trondheim 2.november, hvor hun sa dette. Hun var ikke interessert i å gå inn i en diskusjon om virkelighetslitteratur i denne settingen, naturlig nok, da hun har et budskap som hun ønsker skal nå ut. Hun erkjenner etiske dilemmaer i å utlevere sin sønn på denne måten, for det er ingen tvil om at hun har en sønn med autisme og det er de utfordringen hun skriver om, både familiært, som mor og som en som kjemper og har kjempet lenge for hjelp for seg og sine i apparatet.
Sønnen er kalt Daniel. Han er ni år da romanen starter. Fra Daniel var liten, ca 3-4 år har han hatt en diagnose. Autismen ble oppdaget sent. Daniel har også søsken og en far.
Olaug beskriver en familie som gjør det de kan for å hjelpe Daniel, men familien blir sliten og det er mange kamper både med han og hjelpeapparatet. De søker avlastning og pleiepenger, men for å få det de trenger vil kommunen at han skal vurderes som psykisk utviklingshemmet, noe Olaug og far ikke vil, siden de mener at han ikke er det. Daniel passer ikke inn i boksene til de forskjellige etatene som skal innvilge den hjelpa han og familien trenger.
I tillegg opplever Olaug en gutt som begynner å slå henne. Hun blir mer og mer sliten, men mest sliten av å kjempe mot byråkratiet.
Olaug Nilssen har skrevet en sterk roman som belyser hvordan det kan være å ha et sterkt funksjonshemmet barn i en familie og hvor krevende det kan være å kjempe for å få det man trenger av hjelp. Det er en stund siden jeg leste boka, men det jeg satt igjen med var hvor vondt det var å lese om denne kampen, om denne sorgen, om volden. om de åpenhjertige følelsene hun beskrev, om forventingene fra apparatet, siden de var så ressusrsterke. Akkurat som ikke ressursterke også kan trenge hjelp når utfordringene blir for store, kan stange hodet i veggen og bli utslitt av det.
Språklig flyter det lett og Nilssen er god på å få frem en historie de fleste kan ha godt av å lese. Hun ønsker også at politikerne skal lese boka, og det ble sagt på arrangementet at flere politikere har fått den tilsendt av forlaget i posten. Jeg håper virkelig at de gjør det og gjør noe med tilbudet til disse barna og familiene deres.
Lykke til med Brageprisen Olaug Nilssen.:)
![]()
Olaug Nilssen (t.h) i samtale med Ida S. Knutsen som er mamma til et multihandikappet barn og leder av brukerrådet for avlastning og initiativtaker for #Kodeknekkerene. I regi av Litteraturhuset i Trondheim 9.november. (eget foto)
Bloggere:
MeretheGranlund, EliseCatrin, Tine
Ingen flere?
Gode anmeldelser finnes på Google, btw.. Ikke uten grunn at boken har fått en Brageprisnominasjon.
Brageprisen blir utdelt kl. 17.30 i dag. Følg med!
Olaug Nilssen vant Brageprisen. Begrunnelse her. Gratulerer igjen!
![]()
Alfred Fidjestøl: Nesten menneske, biografien om Julius, 223 s (pluss kildelister)
Samlaget 2017
Leseeksemplar
Går det an å skrive en biografi om en sjimpanse? Alfred Fidjestøl har gjort det. Han har basert seg på kildene som var tett på Julius i Kristiansand dyrepark, samt avisartikler og generell sjimpanseforsking, spesielt Jane Goodal sin.
Julius ble født i dyreparken i 1979 og fikk en trasig start på livet. Han ble avvist av sin mor og faren var voldelig. Han flyttet inn til Edvard Moseid, leder av dyreparken, med familie og vekselvis legen Billy Glad med familie. Han tilpasset seg lett, var svært mottagelig for omsorg og lærte mange menneskelige fakter. Men siden en sjimpanse helst bør være sammen med andre sjimpanser og han ble mer og mer aktiv dess eldre han ble, kanskje farlig også, ønsket de å reintegrere ham i sjimpanseflokken.
Boka tar for seg alle forsøkene opp gjennom årene, på godt og vondt, mest vondt for Julius sin del, kjendishysteriet, pengegaloppen rundt merkevaren Julius, brutaliteten blant sjimpansene og utviklingen av dyreparker spesielt og generelt. Flotte bilder illustrerer også boka godt.
Boka var absolutt interessant og lærerik, men det var også vondt å lese om hvor ensom Julius må ha vært til tider der han satt alene på øya si, eller i et bur, hvor utsatt han ble da de forsøkte å ha ham sammen med de andre sjimpansene. Sjimpanser kan være ganske brutale dyr, noe vi får lære i denne boka. Flere hendelser ble også unntatt offentligheten for å bevare et annet bilde av Julius og apene.
Jeg lærte også mye om sjimpanser generelt, en nå truet dyreart som er rødlistet. Snart er det vel bare de som er i dyreparkene igjen hvis utviklingen fortsetter som den gjør. Det er ille.
Julius virker å ha det bra i dag, og det er godt å vite. På sine eldre dager greide de/han å få en plass som leder av flokken, etter at Champis døde, og han har make og barn som har levd opp.
Edvard Moseid har gått av som leder pga alder og jobber som frivillig i reservatet til Jane Goodal i Afrika.
Anbefales!
Andre bloggere:
Moshonista og Elida
Begge likte boka godt, andre har jeg ikke funnet. Ellers gode anmeldelser på google.
I kveld får vi vite hvem som vinner Brageprisen 2017. Olaug Nilssens Tung Tids Tale er en av de nominerte. La oss begynne med den. Hun har skrevet en roman om en mor som heter Olaug som har en sønn med autismespekterdiagnose, som det heter i dag. Alfred Fidjestøl har skrevet en biografi om kjendisapen Julius. Begge bøkene er verdt å lese, bare så det er sagt.
Olaug Nilssen: Tung tids tale, 156 s
Samlaget 2017
Leseeksemplar
Man kan være fristet til å kalle Olaug Nilssens siste bok for en selvbiografisk fortelling, men selv insisterer hun på at det er en roman. Jeg deltok på et arrangement med henne på Litteraturhuset i Trondheim 2.november, hvor hun sa dette. Hun var ikke interessert i å gå inn i en diskusjon om virkelighetslitteratur i denne settingen, naturlig nok, da hun har et budskap som hun ønsker skal nå ut. Hun erkjenner etiske dilemmaer i å utlevere sin sønn på denne måten, for det er ingen tvil om at hun har en sønn med autisme og det er de utfordringen hun skriver om, både familiært, som mor og som en som kjemper og har kjempet lenge for hjelp for seg og sine i apparatet.
Sønnen er kalt Daniel. Han er ni år da romanen starter. Fra Daniel var liten, ca 3-4 år har han hatt en diagnose. Autismen ble oppdaget sent. Daniel har også søsken og en far.
Olaug beskriver en familie som gjør det de kan for å hjelpe Daniel, men familien blir sliten og det er mange kamper både med han og hjelpeapparatet. De søker avlastning og pleiepenger, men for å få det de trenger vil kommunen at han skal vurderes som psykisk utviklingshemmet, noe Olaug og far ikke vil, siden de mener at han ikke er det. Daniel passer ikke inn i boksene til de forskjellige etatene som skal innvilge den hjelpa han og familien trenger.
I tillegg opplever Olaug en gutt som begynner å slå henne. Hun blir mer og mer sliten, men mest sliten av å kjempe mot byråkratiet.
Olaug Nilssen har skrevet en sterk roman som belyser hvordan det kan være å ha et sterkt funksjonshemmet barn i en familie og hvor krevende det kan være å kjempe for å få det man trenger av hjelp. Det er en stund siden jeg leste boka, men det jeg satt igjen med var hvor vondt det var å lese om denne kampen, om denne sorgen, om volden. om de åpenhjertige følelsene hun beskrev, om forventingene fra apparatet, siden de var så ressusrsterke. Akkurat som ikke ressursterke også kan trenge hjelp når utfordringene blir for store, kan stange hodet i veggen og bli utslitt av det.
Språklig flyter det lett og Nilssen er god på å få frem en historie de fleste kan ha godt av å lese. Hun ønsker også at politikerne skal lese boka, og det ble sagt på arrangementet at flere politikere har fått den tilsendt av forlaget i posten. Jeg håper virkelig at de gjør det og gjør noe med tilbudet til disse barna og familiene deres.
Lykke til med Brageprisen Olaug Nilssen.:)
Olaug Nilssen (t.h) i samtale med Ida S. Knutsen som er mamma til et multihandikappet barn og leder av brukerrådet for avlastning og initiativtaker for #Kodeknekkerene. I regi av Litteraturhuset i Trondheim 9.november. (eget foto)
Bloggere:
MeretheGranlund, EliseCatrin, Tine
Ingen flere?
Gode anmeldelser finnes på Google, btw.. Ikke uten grunn at boken har fått en Brageprisnominasjon.
Brageprisen blir utdelt kl. 17.30 i dag. Følg med!
Olaug Nilssen vant Brageprisen. Begrunnelse her. Gratulerer igjen!
Alfred Fidjestøl: Nesten menneske, biografien om Julius, 223 s (pluss kildelister)
Samlaget 2017
Leseeksemplar
Går det an å skrive en biografi om en sjimpanse? Alfred Fidjestøl har gjort det. Han har basert seg på kildene som var tett på Julius i Kristiansand dyrepark, samt avisartikler og generell sjimpanseforsking, spesielt Jane Goodal sin.
Julius ble født i dyreparken i 1979 og fikk en trasig start på livet. Han ble avvist av sin mor og faren var voldelig. Han flyttet inn til Edvard Moseid, leder av dyreparken, med familie og vekselvis legen Billy Glad med familie. Han tilpasset seg lett, var svært mottagelig for omsorg og lærte mange menneskelige fakter. Men siden en sjimpanse helst bør være sammen med andre sjimpanser og han ble mer og mer aktiv dess eldre han ble, kanskje farlig også, ønsket de å reintegrere ham i sjimpanseflokken.
Boka tar for seg alle forsøkene opp gjennom årene, på godt og vondt, mest vondt for Julius sin del, kjendishysteriet, pengegaloppen rundt merkevaren Julius, brutaliteten blant sjimpansene og utviklingen av dyreparker spesielt og generelt. Flotte bilder illustrerer også boka godt.
Boka var absolutt interessant og lærerik, men det var også vondt å lese om hvor ensom Julius må ha vært til tider der han satt alene på øya si, eller i et bur, hvor utsatt han ble da de forsøkte å ha ham sammen med de andre sjimpansene. Sjimpanser kan være ganske brutale dyr, noe vi får lære i denne boka. Flere hendelser ble også unntatt offentligheten for å bevare et annet bilde av Julius og apene.
Jeg lærte også mye om sjimpanser generelt, en nå truet dyreart som er rødlistet. Snart er det vel bare de som er i dyreparkene igjen hvis utviklingen fortsetter som den gjør. Det er ille.
Julius virker å ha det bra i dag, og det er godt å vite. På sine eldre dager greide de/han å få en plass som leder av flokken, etter at Champis døde, og han har make og barn som har levd opp.
Edvard Moseid har gått av som leder pga alder og jobber som frivillig i reservatet til Jane Goodal i Afrika.
Anbefales!
Andre bloggere:
Moshonista og Elida
Begge likte boka godt, andre har jeg ikke funnet. Ellers gode anmeldelser på google.