Lewismannen er nummer 2 i Peter Mays Lewistrilogi. Lewis er en øy i Ytre Hebridene utenfor Skottland. Jeg likte Svarthuset, bok nummer 1 utrolig godt, og så veldig frem til denne. Om den ikke hektet meg på samme måten som Svarthuset , så er dette også en veldig god kriminalroman. Det handler om forfatterens evne til å skildre stemninger, miljø og generelt skrive godt, samt å fortelle en god historie som berører.
![]()
Om boka, fra forlagets omtale:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.
Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?
Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær.
Historien veksler mellom tredje-persons forteller og jeg-person. Jeg-personen er Marsailis far som har blitt dement og minnes tilbake samtidig som hans perspektiv fra nåtiden og det som skjer rundt ham fortelles. Jeg hadde i starten litt problemer med å godta dette perspektivet. Hvordan kan han som er så syk fortelle og huske på denne måten? Jeg skjønner jo at dette er et fortellergrep fra forfatterens side, men likevel forstyrret det meg noe i min lesing. Det er den kritiske sansen som slår inn. Etterhvert som historien rulles opp så sluttet jeg å bry meg om det. For det som gradvis avdekkes er så vondt og grusomt. Vi får en historie om et foreldreløst brødrepar og ei ungjente som ikke har så mye å stille opp med da noen ungdommer rotter seg sammen for å avdekke brudd på bestemmelser på det ungdomshjemmet de bodde på.
Fin har også sitt å stri med. Han har sagt opp jobben sin som etterforsker i Edinburgh og planlegger å finne seg en annen jobb, sette i stand barndomshjemmet på øya Lewis. Han bor i telt på den forblåste øya, og blir dratt inn i kontakten med Marsaili, gammelkjæresten, gjennom liket som er funnet som har en forbindelse til hennes far. Fin er også, viste det seg i forrige bok, far til hennes unge voksne sønn. Han har litt å ta igjen.
Miljøskildringene er fantastiske. Jeg får veldig lyst til å reise til Lewis igjen. Jeg var der et par døgn for noen år siden, et nydelig sted.
Peter May skriver sjeldent godt til krimforfatter å være . Det bør ikke dempe spenningsnivået og gjør det heller ikke, men jeg anbefaler at man ikke sluker sidene, for dette språket fortjener at man bruker litt tid. Nyt!
Jeg ser frem til siste bok i trilogien, som kommer våren 2018
Forlaget om bøkene her
Svarthuset fikk glimrende anmeldelser, flere ga den en sekser. Lewismannen er ikke langt unna, men enda har jeg ikke sett andre anmeldelser i norske media om denne boka.
Svenskene derimot:
Johannas Dekckarhjørna
Mitt innlegg om Svarthuset her. I innlegget står det også noe info om forfatteren.
![]()
Peter May: Lewismannen, 311 s
Goliat forlag 2017
Leseeksemplar
Om boka, fra forlagets omtale:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.
Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?
Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær.
Historien veksler mellom tredje-persons forteller og jeg-person. Jeg-personen er Marsailis far som har blitt dement og minnes tilbake samtidig som hans perspektiv fra nåtiden og det som skjer rundt ham fortelles. Jeg hadde i starten litt problemer med å godta dette perspektivet. Hvordan kan han som er så syk fortelle og huske på denne måten? Jeg skjønner jo at dette er et fortellergrep fra forfatterens side, men likevel forstyrret det meg noe i min lesing. Det er den kritiske sansen som slår inn. Etterhvert som historien rulles opp så sluttet jeg å bry meg om det. For det som gradvis avdekkes er så vondt og grusomt. Vi får en historie om et foreldreløst brødrepar og ei ungjente som ikke har så mye å stille opp med da noen ungdommer rotter seg sammen for å avdekke brudd på bestemmelser på det ungdomshjemmet de bodde på.
Fin har også sitt å stri med. Han har sagt opp jobben sin som etterforsker i Edinburgh og planlegger å finne seg en annen jobb, sette i stand barndomshjemmet på øya Lewis. Han bor i telt på den forblåste øya, og blir dratt inn i kontakten med Marsaili, gammelkjæresten, gjennom liket som er funnet som har en forbindelse til hennes far. Fin er også, viste det seg i forrige bok, far til hennes unge voksne sønn. Han har litt å ta igjen.
Miljøskildringene er fantastiske. Jeg får veldig lyst til å reise til Lewis igjen. Jeg var der et par døgn for noen år siden, et nydelig sted.
Peter May skriver sjeldent godt til krimforfatter å være . Det bør ikke dempe spenningsnivået og gjør det heller ikke, men jeg anbefaler at man ikke sluker sidene, for dette språket fortjener at man bruker litt tid. Nyt!
Jeg ser frem til siste bok i trilogien, som kommer våren 2018
Forlaget om bøkene her
Svarthuset fikk glimrende anmeldelser, flere ga den en sekser. Lewismannen er ikke langt unna, men enda har jeg ikke sett andre anmeldelser i norske media om denne boka.
Svenskene derimot:
Johannas Dekckarhjørna
Mitt innlegg om Svarthuset her. I innlegget står det også noe info om forfatteren.
Peter May: Lewismannen, 311 s
Goliat forlag 2017
Leseeksemplar