I 2015 kom Gabrielsens roman Din, alltid ut. Det var en roman jeg ble utrolig betatt av, så jeg var spent på hennes siste roman; Ankomst, som er hennes femte roman. Gabrielsen har en god penn, som maler frem stemningsfulle historier, men Ankomst nådde nok ikke helt opp til mine forventninger. Mange bokbloggere har derimot trykket den til sitt bryst.
![]()
Romanen handler om en kvinnelig forsker som skal overvintre ved et fuglefjell i karrige kår og hardt vær langt oppe i nord. Hun forsker på sjøfugl og klimaendringers påvirkning. Hun har et samlivsbrudd bak seg og vi skjønner fort at hun er redd for sin eks og at motivet for å reise langt avgårde også handler om å komme lengst mulig unna ham, som hun kaller S. Sammen har de datteren Lina, som er igjen hos sin far.
Hun har innledet et nytt forhold til Jo, som har en datter; Maria. Planen er at han skal komme og være sammen men henne, men han kommer ikke, ikke når han skulle, hun venter. De skyper, en sjelden gang ringes de, etter avtale, men det er alltid noe i veien for at han kan komme. Han må passe datteren, fordi mora er så opptatt med eget firma, blant annet.
Hun, forskeren, bor i et gammel lite hus med utedo. Huset ble bygd etter en brann, en brann der et par; Borghild og Olaf bodde, med sine tre barn, en sønn som de mistet i brannen, på slutten av 1800-tallet. En tragedie som langsomt avdekkes, i forskerens fantasi, eller de faktiske forhold kjenner hun etter å ha lest om det, men det er som om hun ser Borghild og Olaf, stadig fornemmer mer av deres tilstedeværelse. Som om hun opplever det som henger igjen i veggene.
Vi blir vekselvis trukket med i denne paralell-historien, den som gradvis trer frem mer og mer levende for henne og for oss.
Noe er rart, merkelig, hun begynner å tvile på sine sanser. Kapteinen kommer med mat og forsyninger en sjelden gang, han bekymrer seg. Kjæresten Jo begynner å se rart på henne når de skyper. Hun får en ekkel melding. Hun hører lyder, fornemmer berøringer, gufs..
Det er en ganske creepy historie vi etterhvert blir trukket inn i. Det handler mest om fornemmelser. Er det hun som holder på å bli skrudd fordi hun har vært så lenge alene i ødemarka? Eller er det noe annet som banker på, som truer? Noe fra fortiden, eller hennes eks, eller kapteinen? Eller er det bare hennes egen angst? Og hvem er Jo, egentlig?
Tidvis synes jeg den detaljerte historien om forskerlivet er kjedelig. Det er mer nerve når fortellingen om Borghild, Olaf og barna dukker opp, det er vondt og vakkert, særlig om forholdet mellom Olaf og Niels.
Det er noe intens over hennes forhold til S og eksen også, noe som ikke er helt bra.
På slutten, eller etter side 100, så tetter det seg til, til tider er det veldig nervepirrende og temperaturen stiger når angsten skrus til. Jeg blar fort videre, da..
Gøhril Gabrielsen skriver godt, men for meg ble ikke denne romanen så god og berørende som jeg håpet, selv om den absolutt er leseverdig. Ankomst føyer seg inn i rekken av etterhvert flere norske romaner om kvinner som drar ut i ødemarka, gjerne i råk og fåk og is.
I fjor hadde vi Nikolai Houms BBP-vinner Jane Ashlands gradvise forsvinning og i 2014 kom Tina Åmot med det blir aldri lyst her, for å nevne et par bøker..
Gabrielsen er også en av dem som skriver om klimaendringer i sin nye roman. Sjøfuglene hun forsker på er truet.
Årets beste? Nei. BBP? Usikker, det får ettergløden vise
Andre som har blogget, de fleste begeistret og panegyriske, om Ankomst:
Tine, Solgunn, Kleppanrova, Elikken, Åslaug, Ina, Tone
Beathe og jeg er nok mest på linje når det gjelder denna boka.
Min omtale av Din, alltid her
Ankomst av Gøhril Gabrielsen, 170 s
Aschehoug 2017
Lesekeksemplar
Romanen handler om en kvinnelig forsker som skal overvintre ved et fuglefjell i karrige kår og hardt vær langt oppe i nord. Hun forsker på sjøfugl og klimaendringers påvirkning. Hun har et samlivsbrudd bak seg og vi skjønner fort at hun er redd for sin eks og at motivet for å reise langt avgårde også handler om å komme lengst mulig unna ham, som hun kaller S. Sammen har de datteren Lina, som er igjen hos sin far.
Hun har innledet et nytt forhold til Jo, som har en datter; Maria. Planen er at han skal komme og være sammen men henne, men han kommer ikke, ikke når han skulle, hun venter. De skyper, en sjelden gang ringes de, etter avtale, men det er alltid noe i veien for at han kan komme. Han må passe datteren, fordi mora er så opptatt med eget firma, blant annet.
Hun, forskeren, bor i et gammel lite hus med utedo. Huset ble bygd etter en brann, en brann der et par; Borghild og Olaf bodde, med sine tre barn, en sønn som de mistet i brannen, på slutten av 1800-tallet. En tragedie som langsomt avdekkes, i forskerens fantasi, eller de faktiske forhold kjenner hun etter å ha lest om det, men det er som om hun ser Borghild og Olaf, stadig fornemmer mer av deres tilstedeværelse. Som om hun opplever det som henger igjen i veggene.
Vi blir vekselvis trukket med i denne paralell-historien, den som gradvis trer frem mer og mer levende for henne og for oss.
Noe er rart, merkelig, hun begynner å tvile på sine sanser. Kapteinen kommer med mat og forsyninger en sjelden gang, han bekymrer seg. Kjæresten Jo begynner å se rart på henne når de skyper. Hun får en ekkel melding. Hun hører lyder, fornemmer berøringer, gufs..
Det er en ganske creepy historie vi etterhvert blir trukket inn i. Det handler mest om fornemmelser. Er det hun som holder på å bli skrudd fordi hun har vært så lenge alene i ødemarka? Eller er det noe annet som banker på, som truer? Noe fra fortiden, eller hennes eks, eller kapteinen? Eller er det bare hennes egen angst? Og hvem er Jo, egentlig?
Tidvis synes jeg den detaljerte historien om forskerlivet er kjedelig. Det er mer nerve når fortellingen om Borghild, Olaf og barna dukker opp, det er vondt og vakkert, særlig om forholdet mellom Olaf og Niels.
Det er noe intens over hennes forhold til S og eksen også, noe som ikke er helt bra.
På slutten, eller etter side 100, så tetter det seg til, til tider er det veldig nervepirrende og temperaturen stiger når angsten skrus til. Jeg blar fort videre, da..
Gøhril Gabrielsen skriver godt, men for meg ble ikke denne romanen så god og berørende som jeg håpet, selv om den absolutt er leseverdig. Ankomst føyer seg inn i rekken av etterhvert flere norske romaner om kvinner som drar ut i ødemarka, gjerne i råk og fåk og is.
I fjor hadde vi Nikolai Houms BBP-vinner Jane Ashlands gradvise forsvinning og i 2014 kom Tina Åmot med det blir aldri lyst her, for å nevne et par bøker..
Gabrielsen er også en av dem som skriver om klimaendringer i sin nye roman. Sjøfuglene hun forsker på er truet.
Årets beste? Nei. BBP? Usikker, det får ettergløden vise
Andre som har blogget, de fleste begeistret og panegyriske, om Ankomst:
Tine, Solgunn, Kleppanrova, Elikken, Åslaug, Ina, Tone
Beathe og jeg er nok mest på linje når det gjelder denna boka.
Min omtale av Din, alltid her
Ankomst av Gøhril Gabrielsen, 170 s
Aschehoug 2017
Lesekeksemplar