Romanen Berge har allerede fått mye velfortjent god kritikk og er blant de ti nominerte til Bokhandlerprisen i år. (seks av dem er fra Aschehougs særdeles sterke høstkatalog). Jeg hadde selvsagt ganske store forventninger til Jan Kjærstads nye roman, også fordi jeg likte hans forrige; Slekters gang, veldig godt. Det må sies med en gang at Berge er en helt annerledes roman enn Slekters gang. Mange har skrevet at Berge handler om 22.juli uten at den egentlig gjør det, eller at forfatteren tar for seg mye av det som skjedde rundt 22.juli uten at 22.juli nevnes. Med den forforståelsen ble det litt skurr i lesingen for min del.
![]()
Det er ikke alltid bra at man går inn i lesingen av en bok med en slik forforståelse, men det er nesten uungåelig, tenker jeg, så lenge man hører og leser om bøker som kommer ut som får en del oppmerksomhet, så lenge man er en bokelsker. Så får det heller bli noe skurr, forventinger som ikke slår til eller slår til, alt etter som.
Berge:
Berge er en av karakterene, fortellerne i denne tredelte romanen.
Berge er sønn av Olaf Berge, en respektert toppolitiker i Arbeiderpartiet, på den ene fløyen. Berge har vært kjæreste med datteren, Gry, av den andre toppolitikeren i Arbeiderpartiets andre fløy, Arve Storefjeld, i flere år. De tilbrakte år og tid i AUF, på Utøya, hjemme hos hverandre, på Storefjelds hytter i Nordmarka og på Dovre. Nicolai Berge skulle bli en av lederne i AUF med en lysende karriere i politikken, det ble forventet av alle. Det var bare det at Nicolai Berge selv, ikke hadde særlig til talegaver. Han stotret og stammet og greide ikke å få frem det han tenkte når han var på talerstolen. Derimot hadde han andre begavelser. Han kunne tenke, filosofere, lese, skrive. Han fikk antatt to novellesamlinger, riktignok som svært få leste.
Boka starter med journalist Ine Wangs fortelling. Hun er ca 40, og føler seg totalt akterutseilt. Hennes glansdager er forbi, idetørken har inntrådt, hun har mistet gløden. Helt til drapene på Arve Storefjeld og fire andre personer, deriblant Gry og hennes nye samboer, på Storefjelds hytte i Nordmarka skjer. Da hun får vite om det, begynner kverna å gå. I hodet spinner setninger fra Pretenders sine låter, I`m so special, oh so special..
Hun har faktisk skrevet en biografi om AP-lederen og i sitt kyniske journalist-sinn begynner hun igjen å gløde ved å tenke på at akkurat nå er tiden hennes her, biografien kommer til å selge i bøtter og spann, her må det smis mens jernet (likene) er varmt. Hun prøver også å få gjort et intervju med Nicolai Berge, som var kjæreste med Gry Storefjeld. Gjennom Berge kan hun lage et portrett av Gry.
Den andre personen vi blir kjent med i romanen er tingrettdommer Peter Malm, 55 . Han trives best med en anonym tilværelse som ungkar hvor han kan frekventere Limelight Bar på Grand Hotel, snakke med bartender Edgar, vennen Zev eller spise på Cafe Engebret og Stattholdergaarden, se engelske dokumentarserier, lese eller lytte til klassisk musikk. Jobben sin gjør han godt, han er opptatt av rettferdighet.
Alle disse tre har sitt forhold til ugjerningen som i media blir slått opp som terror. Hvem har angrepet vårt demokrati? Hvem vil Ap til livs?
Ine Wang er journalist og forfatter og skal skrive om personene i saken, Nicolai Berge blir intervjuet og forteller om sitt forhold til familien Storefjeld i sin fortelling, og Peter Malm må, selvsagt, bli dommeren i den store rettsaken mot tiltalte.
Berge er en kompleks roman. Og den vrir og vrenger på alle mine forutinntatte forestillinger om det jeg trodde denne boka skulle handle om. Det som kretset rundt 22.juli uten å være 22.juli. Det som skulle være en slags krimish historie, noe den forsåvidt er, men ikke slik vi er vant til.
Jeg slet med den første delen om Ine Wang. Er dette er en parodi? tenkte jeg. Jeg greide ikke helt å se for meg den lett maniske bråkjekke Ine Wang som en virkelig journalist. Mer som en parodi på en journalist som øyner et kupp, ja. Kjærstad skriver morsomt og her har han virkelig tatt av.
Det havner litt mer nedpå på slutten av fortellingen, da blir det mer spennende og jeg ser et sårbart menneske i alt det eplekjekke, parodiske. Stort sett så synes jeg romanen appelerer mer til hjernen enn til følelsene. Så også i de to neste fortellingene.
Historien om Peter Malm er interessant og utrolig godt portrettert. Man ser han virkelig for seg der han spaserer, flanerer, i Oslos gater, på Limelight der han nipper til Edgars himmelske coctails, boken han skriver på, i dommersetet med sitt pokerfjes. Og hans undringer på slutten av saken..
Nicolai Berge er også en interessant og misforstått type. Hva kan feil og for store forventinger gjøre med et ungt menneske? Og gradvis skjønner vi desperasjonen, hva som har skjedd, det går sakte men sikkert opp for han , for leseren, for dommeren..
Romanen tar for seg mange ting. Eksistensielle spørsmål, samfunnskritikk, politisk skittent spill, medias rolle, massehysteri, individet mot massen. menneskers dårskap, den vanskelige og irrasjonelle kjærligheten, ondskap vs galskap, rettsstaten, rettferdighet med mer.
Jeg tenker lett at Arve og Olaf skal forestille Jens og Jonas, man får lett assosiasjoner til det vi vet om det politiske livet slik det blir fremstillt i media.
Ja, det er virkelig en sammensatt roman dette. Det er strødd kraftige dryss av både popkulturelle og litterære referanser fra verdenslitteraturen her, noen kan sikkert synes at det er for mye, jeg er usikker. Der jeg selv kjenner referansene er det jo artig og beriker lesingen. Men jeg gjør det ikke alltid, og da kan det virker for anmassende hvis det blir mye av det. Men siden både Malm og Berge er opptatt av dette og det virker beskrivende for deres karakterer, så er det jo viktig.
Og det viktigste spørsmålet er det som skjer like før og under rettssaken. Hvordan kan man få frem sannheten om en sak? Hva påvirker, hvem påvirker, hvordan virker massesuggesjon, og i siste instans, hvordan kan et menneske bli fremstillet så til de grader feil når man går inn med media og massenes briller? Hvordan forhåndsdømming og tilfeldigheter kan slå helt feil. Og hva er rettferdighet? For hvem..
(jeg kan ikke si mer uten å spoile)
Jan Kjærstad har skrevet en tankevekkende roman om vårt samfunn i vår tid som jeg garantert vil komme til å tenke mye på. Dette er en roman som kommer til å ha den ettergløden som forfatteren selv mener er essensiell i summen av de kriterier som avgjør hvor god en roman er.
At den vred rundt på mine forestillinger, som nevnt innledningsvis, bidro til at den krevde mer av meg, men også at den ga meg mer å tenke på. Og det er jo ikke negativt.
Andre om Berge:
Bjørnebok, BeritBok, Kleappanrova (hvis flere har blogget, legg gjerne link i kommentarfeltet)
VG ; En av Kjærstads beste, bokhøstens vinner, terningkast 6
Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet : terningkast fem
Dagsavisen, NRK : presis samtidskritikk
Merete Granlund/Dag og tid: kritiske innvendinger
Fint intervju med Kjærstad her, hvor han også snakker om Berge, vg.
Min omtale av Slekters gang
![]()
Det er ikke alltid bra at man går inn i lesingen av en bok med en slik forforståelse, men det er nesten uungåelig, tenker jeg, så lenge man hører og leser om bøker som kommer ut som får en del oppmerksomhet, så lenge man er en bokelsker. Så får det heller bli noe skurr, forventinger som ikke slår til eller slår til, alt etter som.
Berge:
Berge er en av karakterene, fortellerne i denne tredelte romanen.
Berge er sønn av Olaf Berge, en respektert toppolitiker i Arbeiderpartiet, på den ene fløyen. Berge har vært kjæreste med datteren, Gry, av den andre toppolitikeren i Arbeiderpartiets andre fløy, Arve Storefjeld, i flere år. De tilbrakte år og tid i AUF, på Utøya, hjemme hos hverandre, på Storefjelds hytter i Nordmarka og på Dovre. Nicolai Berge skulle bli en av lederne i AUF med en lysende karriere i politikken, det ble forventet av alle. Det var bare det at Nicolai Berge selv, ikke hadde særlig til talegaver. Han stotret og stammet og greide ikke å få frem det han tenkte når han var på talerstolen. Derimot hadde han andre begavelser. Han kunne tenke, filosofere, lese, skrive. Han fikk antatt to novellesamlinger, riktignok som svært få leste.
Boka starter med journalist Ine Wangs fortelling. Hun er ca 40, og føler seg totalt akterutseilt. Hennes glansdager er forbi, idetørken har inntrådt, hun har mistet gløden. Helt til drapene på Arve Storefjeld og fire andre personer, deriblant Gry og hennes nye samboer, på Storefjelds hytte i Nordmarka skjer. Da hun får vite om det, begynner kverna å gå. I hodet spinner setninger fra Pretenders sine låter, I`m so special, oh so special..
Hun har faktisk skrevet en biografi om AP-lederen og i sitt kyniske journalist-sinn begynner hun igjen å gløde ved å tenke på at akkurat nå er tiden hennes her, biografien kommer til å selge i bøtter og spann, her må det smis mens jernet (likene) er varmt. Hun prøver også å få gjort et intervju med Nicolai Berge, som var kjæreste med Gry Storefjeld. Gjennom Berge kan hun lage et portrett av Gry.
Den andre personen vi blir kjent med i romanen er tingrettdommer Peter Malm, 55 . Han trives best med en anonym tilværelse som ungkar hvor han kan frekventere Limelight Bar på Grand Hotel, snakke med bartender Edgar, vennen Zev eller spise på Cafe Engebret og Stattholdergaarden, se engelske dokumentarserier, lese eller lytte til klassisk musikk. Jobben sin gjør han godt, han er opptatt av rettferdighet.
Alle disse tre har sitt forhold til ugjerningen som i media blir slått opp som terror. Hvem har angrepet vårt demokrati? Hvem vil Ap til livs?
Ine Wang er journalist og forfatter og skal skrive om personene i saken, Nicolai Berge blir intervjuet og forteller om sitt forhold til familien Storefjeld i sin fortelling, og Peter Malm må, selvsagt, bli dommeren i den store rettsaken mot tiltalte.
Berge er en kompleks roman. Og den vrir og vrenger på alle mine forutinntatte forestillinger om det jeg trodde denne boka skulle handle om. Det som kretset rundt 22.juli uten å være 22.juli. Det som skulle være en slags krimish historie, noe den forsåvidt er, men ikke slik vi er vant til.
Jeg slet med den første delen om Ine Wang. Er dette er en parodi? tenkte jeg. Jeg greide ikke helt å se for meg den lett maniske bråkjekke Ine Wang som en virkelig journalist. Mer som en parodi på en journalist som øyner et kupp, ja. Kjærstad skriver morsomt og her har han virkelig tatt av.
Det havner litt mer nedpå på slutten av fortellingen, da blir det mer spennende og jeg ser et sårbart menneske i alt det eplekjekke, parodiske. Stort sett så synes jeg romanen appelerer mer til hjernen enn til følelsene. Så også i de to neste fortellingene.
Historien om Peter Malm er interessant og utrolig godt portrettert. Man ser han virkelig for seg der han spaserer, flanerer, i Oslos gater, på Limelight der han nipper til Edgars himmelske coctails, boken han skriver på, i dommersetet med sitt pokerfjes. Og hans undringer på slutten av saken..
Nicolai Berge er også en interessant og misforstått type. Hva kan feil og for store forventinger gjøre med et ungt menneske? Og gradvis skjønner vi desperasjonen, hva som har skjedd, det går sakte men sikkert opp for han , for leseren, for dommeren..
Romanen tar for seg mange ting. Eksistensielle spørsmål, samfunnskritikk, politisk skittent spill, medias rolle, massehysteri, individet mot massen. menneskers dårskap, den vanskelige og irrasjonelle kjærligheten, ondskap vs galskap, rettsstaten, rettferdighet med mer.
Jeg tenker lett at Arve og Olaf skal forestille Jens og Jonas, man får lett assosiasjoner til det vi vet om det politiske livet slik det blir fremstillt i media.
Ja, det er virkelig en sammensatt roman dette. Det er strødd kraftige dryss av både popkulturelle og litterære referanser fra verdenslitteraturen her, noen kan sikkert synes at det er for mye, jeg er usikker. Der jeg selv kjenner referansene er det jo artig og beriker lesingen. Men jeg gjør det ikke alltid, og da kan det virker for anmassende hvis det blir mye av det. Men siden både Malm og Berge er opptatt av dette og det virker beskrivende for deres karakterer, så er det jo viktig.
Og det viktigste spørsmålet er det som skjer like før og under rettssaken. Hvordan kan man få frem sannheten om en sak? Hva påvirker, hvem påvirker, hvordan virker massesuggesjon, og i siste instans, hvordan kan et menneske bli fremstillet så til de grader feil når man går inn med media og massenes briller? Hvordan forhåndsdømming og tilfeldigheter kan slå helt feil. Og hva er rettferdighet? For hvem..
(jeg kan ikke si mer uten å spoile)
Jan Kjærstad har skrevet en tankevekkende roman om vårt samfunn i vår tid som jeg garantert vil komme til å tenke mye på. Dette er en roman som kommer til å ha den ettergløden som forfatteren selv mener er essensiell i summen av de kriterier som avgjør hvor god en roman er.
At den vred rundt på mine forestillinger, som nevnt innledningsvis, bidro til at den krevde mer av meg, men også at den ga meg mer å tenke på. Og det er jo ikke negativt.
Andre om Berge:
Bjørnebok, BeritBok, Kleappanrova (hvis flere har blogget, legg gjerne link i kommentarfeltet)
VG ; En av Kjærstads beste, bokhøstens vinner, terningkast 6
Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet : terningkast fem
Dagsavisen, NRK : presis samtidskritikk
Merete Granlund/Dag og tid: kritiske innvendinger
Fint intervju med Kjærstad her, hvor han også snakker om Berge, vg.
Foto: Aschehoug
Berge av Jan Kjærstad, 379 s
Aschehoug forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar