Jeg har lest tre korte bøker i det siste. De er i grunn veldig forskjellige både genremessige og innholdsmessige, men omslagene på bøkene fikk meg til å fundere på hva de hadde til felles. Omslagene matcher hverandre. Jeg ser det ofte; at bøker jeg leser som jeg legger inn på menylista til høyre på bloggen, matcher på en snedig måte, i farger, i mønster, eller noe annet. Med disse tre bøkene gikk det i design; blomster og blader sirlig formet, i Lysår er det hjortehorn, men formet på lignende måte som blomstene og bladene i Dam og Verda er ein skandale.
Og blomster, blader, horn, hva er det? Jo, det er natur. Der har vi fellestegnet; naturen. Hornene på Lysår kan også symbolisere døden, døde horn. Hornene er grå mot en svart bakgrunn. Naturen er død.
![]()
![]()
![]()
Bøkene har ikke den samme designeren, bøkene er fra forskjellige forlag. Nok om det, nå litt om bøkene:
DAM av Claire- Lousie Bennett, 186 s
Pelikanen 2017
Kilde: Kjøpt på Eldorado, Oslo
Jeg ble nysgjerrig på boka etter at det var en del snakk om den i forbindelse med Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår. Forfatteren var der og deltok i flere arrangementer, og jeg så henne i et av dem. Hennes forlegger, Karl Over Knausgård var også der.
Dam er en debutroman som har fått mye oppmerksomhet, og slikt blir man nysgjerrig av, også av at Knausgård har knyttet romanen og forfatteren til seg.
Jeg kan forstå det etter å ha lest boka.
Romanen handler kort sagt om en kvinne som flytter ut i skogen. Hun lever et ensomt liv, men et sterkt indre liv. Dagene går, beskrives i en lett suggerende form, detaljrikt, og i en litt til tider lett akademisk tvangspreget stil. Det er litt vanskelig å forklare. Boka skrives i jeg-form, til en leser, og personen virker litt tvangspreget, spør du meg. Naturen kommer henne tett inn på livet, men det er noe truende over dette, isolasjonen er ikke bare bra. Hun skriver om en mann, en elsker, hun drikker en del og liker frihetsfølelsen alkoholen gir henne.
Jeg er litt ambivalent til denne boka; likte jeg den eller ikke? Jeg er usikker. Bennett skriver godt, og utmeislingene av tanker og følelser, er så detaljert at den kan minne om Knausgård i stil, men likevel på en annen måte. Det blir litt messende og monotont, men innimellom viser det seg en svart humor og man kan dra litt på smilebåndet. Kanskje er dette en bok som kan vinne seg på å bli lest en gang til.
Andre bloggere:
Beathe, Rose-Marie
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn, 95 s
Samlaget 2107
Kilde: Leseeksemplar
Agnes Ravatn er gullende god forfatter og satiriker. Jeg har lest andre bøker av henne; bl.a Fugletribunalet som hun vant Bokbloggerprisen for i 2013. Verda er ein skandale er helt annerledes. Dette er en samling essays fra Dag og Tid der hun er spaltist.
Agnes Ravatn flyttet med mann og barn til den vestlandsbygda Valevåg etter ti år i hovedstaden for å bo på en slektsgård, et småbruk som trenger mye oppgradering, og det er dette hun skriver om. Hvordan passe inn, pusse opp, om hverdagene, om besøkene og samtalene med naboen Einar Økland, om forskjellene mellom Oslo og Valevåg, om alt hun trodde hun ville savne, men likevel ikke gjør.
Dette er ingen bok som romantiserer lykken på landet. Essayene skildrer livet på landet nakent, ærlig med det skråblikket som bare Agnes kan.
Jeg lo masse, humret og storkoste meg med denne.
Anbefales!
Andre bloggere:
Beathe, Rose-Marie, Tine, Elida
Lysår av Didrik Morits Hallstrøm,150 s
Cappelen Damm 2017
Kilde: Leseeksemplar
Hallstrøm var nylig i Trondheim på Cappelen Damms høstmøte , og det var veldig artig å høre ham snakke om sin nye bok. Jeg leste Krø for et par år siden, en roman jeg likte svært godt.
Lysår blir beskrevet som en sci-fi-roman. Det er den forsåvidt, men den er også en dystopi hvor mye av handlingen foregår på jorden i ganske nære dager.
Solstormer herjer, det tynne skjøre osonlaget har gjort solen livsfarlig, solen er noe man unngår. Sør for og i Europa flykter folk dit det er levelig, der det er mat og vann. Det begynner man også å gjøre sør i Norge.
Han som kaller seg Norge på romskipet Vita husker tilbake til tiden før han måtte dra ut i verdensrommet. Han var en av de utvalgte astronautene, men han ble ikke tvunget til å dra, sånn egentlig, men den håpløse tilstanden tvinger han på en måte til det.
På jorden lever han med datteren Miriam og kona Helene, før hun dro fra dem. Han trekker stadig mer og mer ut i skogen. Til slutt er det der han og datteren havner, på flukt.
Det er den tiden han beskriver på jorden som er skremmende. Klimaflyktningene, mennesker som kan gjøre hva som helst for å skaffe seg mat og vann, tørken, døden.
Jeg har nettopp lest Blå av Maja Lunde. Den har ikke kommet ut enda, så jeg kan ikke si at annet enn at Lysår har noe noe til felles med Blå mtp klimaproblematikk, en far og en datter på flukt, hva man er villig til å gjøre for sine nærmeste, tørke og vannmangel.
Sekvensene i romskipet er mer tekniske på en måte, noe som jeg ikke er like glad i å lese om, men det hører med.
Jeg synes også at det er spennende at det kommer sci-fi på norsk. Likevel synes jeg ikke man skal henge seg opp i sjangerbetegnelsen sci-fi her. Denne boka handler like mye om tiden her og nå på jorden og det som kan komme ganske så snart.
Gode anmeldelser i:
VG, Aftenposten
![]()
Og blomster, blader, horn, hva er det? Jo, det er natur. Der har vi fellestegnet; naturen. Hornene på Lysår kan også symbolisere døden, døde horn. Hornene er grå mot en svart bakgrunn. Naturen er død.
Bøkene har ikke den samme designeren, bøkene er fra forskjellige forlag. Nok om det, nå litt om bøkene:
DAM av Claire- Lousie Bennett, 186 s
Pelikanen 2017
Kilde: Kjøpt på Eldorado, Oslo
Jeg ble nysgjerrig på boka etter at det var en del snakk om den i forbindelse med Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår. Forfatteren var der og deltok i flere arrangementer, og jeg så henne i et av dem. Hennes forlegger, Karl Over Knausgård var også der.
Dam er en debutroman som har fått mye oppmerksomhet, og slikt blir man nysgjerrig av, også av at Knausgård har knyttet romanen og forfatteren til seg.
Jeg kan forstå det etter å ha lest boka.
Romanen handler kort sagt om en kvinne som flytter ut i skogen. Hun lever et ensomt liv, men et sterkt indre liv. Dagene går, beskrives i en lett suggerende form, detaljrikt, og i en litt til tider lett akademisk tvangspreget stil. Det er litt vanskelig å forklare. Boka skrives i jeg-form, til en leser, og personen virker litt tvangspreget, spør du meg. Naturen kommer henne tett inn på livet, men det er noe truende over dette, isolasjonen er ikke bare bra. Hun skriver om en mann, en elsker, hun drikker en del og liker frihetsfølelsen alkoholen gir henne.
Jeg er litt ambivalent til denne boka; likte jeg den eller ikke? Jeg er usikker. Bennett skriver godt, og utmeislingene av tanker og følelser, er så detaljert at den kan minne om Knausgård i stil, men likevel på en annen måte. Det blir litt messende og monotont, men innimellom viser det seg en svart humor og man kan dra litt på smilebåndet. Kanskje er dette en bok som kan vinne seg på å bli lest en gang til.
Andre bloggere:
Beathe, Rose-Marie
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn, 95 s
Samlaget 2107
Kilde: Leseeksemplar
Agnes Ravatn er gullende god forfatter og satiriker. Jeg har lest andre bøker av henne; bl.a Fugletribunalet som hun vant Bokbloggerprisen for i 2013. Verda er ein skandale er helt annerledes. Dette er en samling essays fra Dag og Tid der hun er spaltist.
Agnes Ravatn flyttet med mann og barn til den vestlandsbygda Valevåg etter ti år i hovedstaden for å bo på en slektsgård, et småbruk som trenger mye oppgradering, og det er dette hun skriver om. Hvordan passe inn, pusse opp, om hverdagene, om besøkene og samtalene med naboen Einar Økland, om forskjellene mellom Oslo og Valevåg, om alt hun trodde hun ville savne, men likevel ikke gjør.
Dette er ingen bok som romantiserer lykken på landet. Essayene skildrer livet på landet nakent, ærlig med det skråblikket som bare Agnes kan.
Jeg lo masse, humret og storkoste meg med denne.
Anbefales!
Andre bloggere:
Beathe, Rose-Marie, Tine, Elida
Lysår av Didrik Morits Hallstrøm,150 s
Cappelen Damm 2017
Kilde: Leseeksemplar
Hallstrøm var nylig i Trondheim på Cappelen Damms høstmøte , og det var veldig artig å høre ham snakke om sin nye bok. Jeg leste Krø for et par år siden, en roman jeg likte svært godt.
Lysår blir beskrevet som en sci-fi-roman. Det er den forsåvidt, men den er også en dystopi hvor mye av handlingen foregår på jorden i ganske nære dager.
Solstormer herjer, det tynne skjøre osonlaget har gjort solen livsfarlig, solen er noe man unngår. Sør for og i Europa flykter folk dit det er levelig, der det er mat og vann. Det begynner man også å gjøre sør i Norge.
Han som kaller seg Norge på romskipet Vita husker tilbake til tiden før han måtte dra ut i verdensrommet. Han var en av de utvalgte astronautene, men han ble ikke tvunget til å dra, sånn egentlig, men den håpløse tilstanden tvinger han på en måte til det.
På jorden lever han med datteren Miriam og kona Helene, før hun dro fra dem. Han trekker stadig mer og mer ut i skogen. Til slutt er det der han og datteren havner, på flukt.
Det er den tiden han beskriver på jorden som er skremmende. Klimaflyktningene, mennesker som kan gjøre hva som helst for å skaffe seg mat og vann, tørken, døden.
Jeg har nettopp lest Blå av Maja Lunde. Den har ikke kommet ut enda, så jeg kan ikke si at annet enn at Lysår har noe noe til felles med Blå mtp klimaproblematikk, en far og en datter på flukt, hva man er villig til å gjøre for sine nærmeste, tørke og vannmangel.
Sekvensene i romskipet er mer tekniske på en måte, noe som jeg ikke er like glad i å lese om, men det hører med.
Jeg synes også at det er spennende at det kommer sci-fi på norsk. Likevel synes jeg ikke man skal henge seg opp i sjangerbetegnelsen sci-fi her. Denne boka handler like mye om tiden her og nå på jorden og det som kan komme ganske så snart.
Gode anmeldelser i:
VG, Aftenposten
Noe de har til felles; naturen, skogen. Foto: Anita Ness