Kristin Storrusten, født 1986 har debutert med dikt om barselstid og de første månedene i et barns liv, sett ut fra en mors perspektiv. Den som tror at dette kun handler om lykke og lovprisninger over nytt liv tar grundig feil. Å være nybakt mor handler om akk, så mye mer, det strevet, den usikkerheten, tilkortkommenheten som sikkert de fleste føler på, men som det kanskje ikke skrives så mye om..
![]()
Boka er en av flere høstens nye bøker som har havnet i postkassa mens jeg var på ferie i Nord-Norge. Min datter fikk sin førstefødte den dagen jeg kom til Bodø og jeg fikk flere dager sammen med den lille familien, mor-far-baby- før jeg kom hjem til Trondheim i går. Boka Barsel var derfor meget treffende sånn tidsmessig, så jeg leste den før jeg la i meg i går kveld. Jeg husker også godt hvordan det selv var å være i barsel, etter å ha født tre barn. Mye glemmer man, men mye ble gjenopplivet da jeg leste diktene i tillegg til at jeg nettopp har besøkt datter og barnebarn hvor alt handlet om å få i gang amming, pumping, koke utstyr, stilne gråt, skifte bleier.
Nattevåk, mageknip, barnet som gråter og ingen ting hjelper, amming, såre bryster, melkespreng, for lite melk, for mye melk, pumping, følsomheten, å gråte for ingenting, føle seg mislykket, alle som skal gi råd, osv. I tillegg handler diktene om mor og baby i samspill med barnefaren, eldre søsken, de andre utenfor.
Storrusten skriver mest om det såre, de vanskelige følelsene, og ved ettertanke er det vel det som slår meg; at det var lite glede og positive opplevelser her, mest slitet. Og kanskje var det slik for henne?
Folk synes jeg er morsom/Når jeg sier/Det er godt at det ikke finnes mennesker som går fra dør til dør og/spør om du har noen barn å adoptere bort/ Jeg ville ha svart ja/ Folk synes jeg er morsom/Men jeg ser det i øynene til dem som ikke ler (s. 39)
Kanskje er det mer som en fødselsdepresjon det hun skriver om, enn "bare" en sliten nybakt mor som strever med alle forventingene og følelsene, hva vet jeg. Men jeg savner noe om gleden, man opplever jo mye glede også, alt det som skjer, utviklingen hos barnet, gleden når man fikser ammingen og barnet går opp i vekt, når det begynner å sove lengre om natta feks. Eller så har hun bare samlet alt det som er strevsomt i en bok, for det er det også, og derfor er det så gjenkjennbart så mye her. Jeg tipper dette kan være en god bok å ha som trøst når man sliter; at man kan føle at man ikke er alene når man føler det slik og sånn.
Diktsamlingen er lettlest, rettfrem skrevet og bør ikke være noen bøyg for den som vanligvis ikke leser dikt.
Andre som har blogget om Barsel:
Tine, Astrid Terese
Avisartikkel med intervju med Kristin Storrusten som skrev av seg fødseldepresjon og laget en diktsamling av det hun skrev (googlet etter at jeg skrev innlegget)
mer om boka på Tiden forlags side
Kristin Storrusten: Barsel, 63 s
Tiden forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar mottatt som overraskelse fra forlaget
Boka er en av flere høstens nye bøker som har havnet i postkassa mens jeg var på ferie i Nord-Norge. Min datter fikk sin førstefødte den dagen jeg kom til Bodø og jeg fikk flere dager sammen med den lille familien, mor-far-baby- før jeg kom hjem til Trondheim i går. Boka Barsel var derfor meget treffende sånn tidsmessig, så jeg leste den før jeg la i meg i går kveld. Jeg husker også godt hvordan det selv var å være i barsel, etter å ha født tre barn. Mye glemmer man, men mye ble gjenopplivet da jeg leste diktene i tillegg til at jeg nettopp har besøkt datter og barnebarn hvor alt handlet om å få i gang amming, pumping, koke utstyr, stilne gråt, skifte bleier.
Nattevåk, mageknip, barnet som gråter og ingen ting hjelper, amming, såre bryster, melkespreng, for lite melk, for mye melk, pumping, følsomheten, å gråte for ingenting, føle seg mislykket, alle som skal gi råd, osv. I tillegg handler diktene om mor og baby i samspill med barnefaren, eldre søsken, de andre utenfor.
Storrusten skriver mest om det såre, de vanskelige følelsene, og ved ettertanke er det vel det som slår meg; at det var lite glede og positive opplevelser her, mest slitet. Og kanskje var det slik for henne?
Folk synes jeg er morsom/Når jeg sier/Det er godt at det ikke finnes mennesker som går fra dør til dør og/spør om du har noen barn å adoptere bort/ Jeg ville ha svart ja/ Folk synes jeg er morsom/Men jeg ser det i øynene til dem som ikke ler (s. 39)
Kanskje er det mer som en fødselsdepresjon det hun skriver om, enn "bare" en sliten nybakt mor som strever med alle forventingene og følelsene, hva vet jeg. Men jeg savner noe om gleden, man opplever jo mye glede også, alt det som skjer, utviklingen hos barnet, gleden når man fikser ammingen og barnet går opp i vekt, når det begynner å sove lengre om natta feks. Eller så har hun bare samlet alt det som er strevsomt i en bok, for det er det også, og derfor er det så gjenkjennbart så mye her. Jeg tipper dette kan være en god bok å ha som trøst når man sliter; at man kan føle at man ikke er alene når man føler det slik og sånn.
Diktsamlingen er lettlest, rettfrem skrevet og bør ikke være noen bøyg for den som vanligvis ikke leser dikt.
Andre som har blogget om Barsel:
Tine, Astrid Terese
Avisartikkel med intervju med Kristin Storrusten som skrev av seg fødseldepresjon og laget en diktsamling av det hun skrev (googlet etter at jeg skrev innlegget)
mer om boka på Tiden forlags side
Kristin Storrusten: Barsel, 63 s
Tiden forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar mottatt som overraskelse fra forlaget