Å lese om sykdommen anoreksi skrevet innenfra, er ikke akkurat lystig lesing. Ingeborg Senneset har samlet på sine dagbøker fra flere års sykehusinnleggelser og resultatet har blitt denne boka. Hun skriver nådeløst og ærlig om sine mange år som syk, en lidelse som startet i barndommen. Psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser Finn Skårderud har skrevet et langt, grundig og viktig forord.
![]()
Ingeborg Senneset er i dag journalist i Aftenposten og utdannet sykepleier. Hun greide å gå opp til eksamen på tross av legens frarådinger, og sto med glans, før hun ble innlagt på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Levanger (RKSF) hvor hun var i 2007-2008. Etter at hun ble utskrevet, langt fra frisk, ble hun igjen innlagt, denne gangen på Stjørdal DPS (2009). Her greide hun ikke kravene som ble stilt til henne (å gå opp så og så mye i vekt) og etter en periode hjemme igjen innlagt i psykiatrien. Denne gangen ble det et lengre opphold på Post 4 på Østmarka sykehus. (2009-2012).
Notatene er skildringer fra et liv i et tvangshelvete. Boka gir ingen forklaringer på hvorfor hun ble syk, det eneste som er nevnt er at hun hadde noen vanskelige barndomsopplevelser, at hun var sårbar, og ble utsatt for vold (av hvem og når står det intet om), og måten hun taklet det vonde på var å skade seg selv. Hun gjorde det ved å ikke spise og kaste opp mat. Hun ville ikke at selvskadingen skulle vises. Etter hvert mistet hun kontroll og tvangen ble bare sterkere og sterkere. På den måten hadde hun likevel kontroll. Hun spiste minimalt, veide seg, ble aldri tynn nok, kastet opp mat, lurte seg selv om alle andre. Hun trente mye og treningen ble etterhvert veldig tvangsmessig. Hun beskriver hvordan hun måtte ta armhvinger mellom alle gjøremål, før hun kledde på seg, før hun kledde av seg for å gå i dusjen, i dusjen, før hun tørket seg, etter hun tørket seg osv. Hun var en slave av tvang. Under lå det dyp angst og fortvilelse.
Senneset beskriver også hvordan regimet på sykehusavdelingene var. Pasientene måtte gå opp så og så mye i vekt pr uke. De skulle spise så og så mye. Greide de ikke kravene måtte de hjem på en tenkeuke.
Hun beskriver gode pleiere og behandlere, men også de som ikke var det.
Boka er også en kritikk mot psykiatrien. Hun ble oppfordret av psykologen sin til å sende en klage til Fylkeslegen for mangelfull behandling på Stjørdal DPS og fikk medhold. De tok henne ikke på alvor, var mer opptatt av å gjennomføre regimet, som hun ikke greide, enn å se hvor syk hun var, lytte til henne, og justere behandlingsopplegget deretter. Hun sier et sted at hun ble sykere av behandlingen hun fikk på Levanger og Stjørdal enn friskere.
Hun var langt nede, og tenkte rett som det var på at hun ikke ville leve mer, da hun fikk plass på Østmarka. Her fikk hun hjelp og tiden hun trengte for å bli frisk nok til å fungere ute i samfunnet. Hun fikk god hjelp av behandler Bjørn og mange andre på avdelingen. Men en pleier skulle aldri ha vært der. Hun var kald og så ned på pasientene.
Senneset har skrevet ned en sterk historie. Forhåpentligvis kan boka hjelpe folk som er syke, men også de som er i fare for å bli det. Det har vært debatter i media om at bøker og blogger om spiseforstyrrelser bidrar til å øke nysgjerrigheten for å skade seg selv på denne måten, og at det skader mer enn det gagner. Senneset sier også sat hun leste alt hun kom over om dette før, og at det trigger er hun sikker på. Hun leste selv en bok om dette da hun var åtte-ni år og det utløste hennes spiseforstyrrelse. Ikke at boka var årsaken, men for henne ble det den som ga henne ideer om å håndtere det vanskelige hun strevde med.
Det finnes også en haug blogger og nettsider der ut- pro-ana og pro-mia- hvor syke mennesker deler erfaringer og forherliger spiseforstyrrelser. Senneset holder god avstand til disse, sier hun, fordi hun vet at det kan trigge.
Dette er også en bok som mennesker som jobber med mennesker i hjelpeapparat og skole, samt pårørende og venner også godt kan lese, fordi den beskriver godt hvordan en slik alvorlig lidelse arter seg.
Boka er ikke romantiserende eller idealiserende, slik Finn Skårderud også skriver i sitt interresante forord. Han mener at det ikke handler om å ikke skrive om spiseforstyrrelser som noen har forfektet, men å skrive bedre om det.
Det finnes ikke noe romantisk i denne boka slik jeg ser det. Det er bare trist, vondt, fælt, kjedelig og repeterende. For et liv. Alt dreier seg om mat, vekt, kropp og trening. Om skam og selvforakt. I tillegg hadde Senneset OCD- en tvangslidelse som de på Levanger og Stjørdal ikke så. (Noe som absolutt var viktig for å kunne gitt henne rett behandling) Hun hadde bakteriefobi, vaskemani og treningsmani, i tillegg til at spiseforstyrrelsen også er tvangsmessig på sitt vis. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
All honnør til Ingeborg Senneset for at hun har orket å gi ut denne boka. Jeg kan tenke meg at det har kostet.
Anmeldelser:
Aftenposten -
"Dette ansiktet, det må vi se, vi må tåle det, skjønne det, åpne opp hjertene våre for det, for mental sykdom er fortsatt skambelagt, myteomspunnet og lagt i mørke.
![]()
Ingeborg Senneset er i dag journalist i Aftenposten og utdannet sykepleier. Hun greide å gå opp til eksamen på tross av legens frarådinger, og sto med glans, før hun ble innlagt på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Levanger (RKSF) hvor hun var i 2007-2008. Etter at hun ble utskrevet, langt fra frisk, ble hun igjen innlagt, denne gangen på Stjørdal DPS (2009). Her greide hun ikke kravene som ble stilt til henne (å gå opp så og så mye i vekt) og etter en periode hjemme igjen innlagt i psykiatrien. Denne gangen ble det et lengre opphold på Post 4 på Østmarka sykehus. (2009-2012).
Notatene er skildringer fra et liv i et tvangshelvete. Boka gir ingen forklaringer på hvorfor hun ble syk, det eneste som er nevnt er at hun hadde noen vanskelige barndomsopplevelser, at hun var sårbar, og ble utsatt for vold (av hvem og når står det intet om), og måten hun taklet det vonde på var å skade seg selv. Hun gjorde det ved å ikke spise og kaste opp mat. Hun ville ikke at selvskadingen skulle vises. Etter hvert mistet hun kontroll og tvangen ble bare sterkere og sterkere. På den måten hadde hun likevel kontroll. Hun spiste minimalt, veide seg, ble aldri tynn nok, kastet opp mat, lurte seg selv om alle andre. Hun trente mye og treningen ble etterhvert veldig tvangsmessig. Hun beskriver hvordan hun måtte ta armhvinger mellom alle gjøremål, før hun kledde på seg, før hun kledde av seg for å gå i dusjen, i dusjen, før hun tørket seg, etter hun tørket seg osv. Hun var en slave av tvang. Under lå det dyp angst og fortvilelse.
Senneset beskriver også hvordan regimet på sykehusavdelingene var. Pasientene måtte gå opp så og så mye i vekt pr uke. De skulle spise så og så mye. Greide de ikke kravene måtte de hjem på en tenkeuke.
Hun beskriver gode pleiere og behandlere, men også de som ikke var det.
Boka er også en kritikk mot psykiatrien. Hun ble oppfordret av psykologen sin til å sende en klage til Fylkeslegen for mangelfull behandling på Stjørdal DPS og fikk medhold. De tok henne ikke på alvor, var mer opptatt av å gjennomføre regimet, som hun ikke greide, enn å se hvor syk hun var, lytte til henne, og justere behandlingsopplegget deretter. Hun sier et sted at hun ble sykere av behandlingen hun fikk på Levanger og Stjørdal enn friskere.
Hun var langt nede, og tenkte rett som det var på at hun ikke ville leve mer, da hun fikk plass på Østmarka. Her fikk hun hjelp og tiden hun trengte for å bli frisk nok til å fungere ute i samfunnet. Hun fikk god hjelp av behandler Bjørn og mange andre på avdelingen. Men en pleier skulle aldri ha vært der. Hun var kald og så ned på pasientene.
Senneset har skrevet ned en sterk historie. Forhåpentligvis kan boka hjelpe folk som er syke, men også de som er i fare for å bli det. Det har vært debatter i media om at bøker og blogger om spiseforstyrrelser bidrar til å øke nysgjerrigheten for å skade seg selv på denne måten, og at det skader mer enn det gagner. Senneset sier også sat hun leste alt hun kom over om dette før, og at det trigger er hun sikker på. Hun leste selv en bok om dette da hun var åtte-ni år og det utløste hennes spiseforstyrrelse. Ikke at boka var årsaken, men for henne ble det den som ga henne ideer om å håndtere det vanskelige hun strevde med.
Det finnes også en haug blogger og nettsider der ut- pro-ana og pro-mia- hvor syke mennesker deler erfaringer og forherliger spiseforstyrrelser. Senneset holder god avstand til disse, sier hun, fordi hun vet at det kan trigge.
Dette er også en bok som mennesker som jobber med mennesker i hjelpeapparat og skole, samt pårørende og venner også godt kan lese, fordi den beskriver godt hvordan en slik alvorlig lidelse arter seg.
Boka er ikke romantiserende eller idealiserende, slik Finn Skårderud også skriver i sitt interresante forord. Han mener at det ikke handler om å ikke skrive om spiseforstyrrelser som noen har forfektet, men å skrive bedre om det.
Det finnes ikke noe romantisk i denne boka slik jeg ser det. Det er bare trist, vondt, fælt, kjedelig og repeterende. For et liv. Alt dreier seg om mat, vekt, kropp og trening. Om skam og selvforakt. I tillegg hadde Senneset OCD- en tvangslidelse som de på Levanger og Stjørdal ikke så. (Noe som absolutt var viktig for å kunne gitt henne rett behandling) Hun hadde bakteriefobi, vaskemani og treningsmani, i tillegg til at spiseforstyrrelsen også er tvangsmessig på sitt vis. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
All honnør til Ingeborg Senneset for at hun har orket å gi ut denne boka. Jeg kan tenke meg at det har kostet.
Anmeldelser:
Aftenposten -
"Dette ansiktet, det må vi se, vi må tåle det, skjønne det, åpne opp hjertene våre for det, for mental sykdom er fortsatt skambelagt, myteomspunnet og lagt i mørke.
Ingeborg Sennesets mørke hyl fra helvete er tross all smerte og angst blitt en dokumentar som fungerer som et lys for alle oss andre. "
Dagbladet- "rystende, men bringer ikke så mye nytt." Trekker også inn debatten om smitteeffekten av bøker om spiseforstyrrelser og kritikken mot Finn Skårderud i den forbindelse.
Ingeborg Senneset: Anorektisk, 303 s
Cappelen Damm 2017
Kilde: Leseeksemplar