Når jeg så forsiden på denne romanen, tenkte jeg at den ga assosiasjoner til Ferrantes Napolikvartett. Og det gjør den jo med en slik tittel, men originaltittelen er faktisk The Italian Quarter, og boka er ikke ny. Den ble utgitt på engelsk i 2004 og nylig utgitt på norsk. Den er også helt annerledes. Mer om det lenger ned i innlegget.
![]()
Kort fortalt så handler romanen om Sophie og hennes bestefar Cesare. Sophie er kvart italiensk og har vokst opp og bor i England. Hennes bestefar Cesare er italiensk flyktning som kom til London med sin familie som ung gutt. De bosatte seg i det italienske kvarteret i London, som mange andre som flyktet fra Italia i mellomkrigstiden. (og mulig enda tidligere)
Når en journalist- Guido med rødt hår- begynner å grave i bestefarens historie ønsker Sophie selv å ta del i søkingen av sin slekts røtter, samt finne svar på det store spørsmålet: Var bestefaren fascist? Hva gjorde han for å bli fengslet? Hvor ille var han?
Parallellt løper en kjærlighetshistorie mellom Sophie og en eks- Robertino- et brudd- en kjærlighetssorg- en ny affære, eller to.
Det som er interessant med romanen er å få litt innblikk i italienske flyktningers kår i England, hvordan de opplevde å bli sett på, som "de skitne italienerne", savnet etter et hjemland, stoltheten over å være italiensk , som førte til at mange italienere bekjente seg til Mussolini og fascismen før og under krigen.
Elles må jeg dessverre si at jeg fant romanen ujevn, både med hensyn til intensitet og innhold. Slekten var det vanskelig å holde styr på, men heldigvis var det tegnet et familiekart/genogram bakerst i boka. Det brukte jeg flittig for å huske hvem Antonio, Giovanni, Guiseppe, Fausto, Marco, Maria, etc var i forhold til hverandre.
Jeg synes også det ble litt kjedelig at bestefarens historie ble ført i en fortellerform som virket kunstig for meg. Selv om historien er basert på forfatterens bestefars virkelige historie, kunne formen på denne fortellingen vært bearbeidet på en annen måte enn jeg-forteller. Det ville nok gjort romanen mer interessant for meg i alle fall. Mulig det fungerer bedre for andre.
Historien om Sophies kjærlighetsaffærer før og nå, var temmelig klisje, men der hadde jeg ikke forventet noe annet heller, etter å ha lest et par av Rosas romaner fra Italia tidligere. Det er greit nok med sur-søt romantikk innimellom, men det kan gjøres adskillig bedre enn det her.
Andre bøker av forfatteren som jeg har blogget om:
Villa Serena
Evighetens Roma
Jeg ser jo nå at jeg ikke var så begeistret for dem heller, så hvorfor leste jeg da Napolislekten?
Hm.. det er vel fordi jeg elsker å lese om Italia. Men nå skal jeg bli strengere altså, ikke alt om Italia i en romans form er like interessant, tross alt.
Domenica de Rosa har også skrevet en del kriminalromaner under navnet Elly Griffith.
Domenica de Rosa: Napolislekten, 250 s
Juritzen 2017
Kilde: Leseeksemplar
Kort fortalt så handler romanen om Sophie og hennes bestefar Cesare. Sophie er kvart italiensk og har vokst opp og bor i England. Hennes bestefar Cesare er italiensk flyktning som kom til London med sin familie som ung gutt. De bosatte seg i det italienske kvarteret i London, som mange andre som flyktet fra Italia i mellomkrigstiden. (og mulig enda tidligere)
Når en journalist- Guido med rødt hår- begynner å grave i bestefarens historie ønsker Sophie selv å ta del i søkingen av sin slekts røtter, samt finne svar på det store spørsmålet: Var bestefaren fascist? Hva gjorde han for å bli fengslet? Hvor ille var han?
Parallellt løper en kjærlighetshistorie mellom Sophie og en eks- Robertino- et brudd- en kjærlighetssorg- en ny affære, eller to.
Det som er interessant med romanen er å få litt innblikk i italienske flyktningers kår i England, hvordan de opplevde å bli sett på, som "de skitne italienerne", savnet etter et hjemland, stoltheten over å være italiensk , som førte til at mange italienere bekjente seg til Mussolini og fascismen før og under krigen.
Elles må jeg dessverre si at jeg fant romanen ujevn, både med hensyn til intensitet og innhold. Slekten var det vanskelig å holde styr på, men heldigvis var det tegnet et familiekart/genogram bakerst i boka. Det brukte jeg flittig for å huske hvem Antonio, Giovanni, Guiseppe, Fausto, Marco, Maria, etc var i forhold til hverandre.
Jeg synes også det ble litt kjedelig at bestefarens historie ble ført i en fortellerform som virket kunstig for meg. Selv om historien er basert på forfatterens bestefars virkelige historie, kunne formen på denne fortellingen vært bearbeidet på en annen måte enn jeg-forteller. Det ville nok gjort romanen mer interessant for meg i alle fall. Mulig det fungerer bedre for andre.
Historien om Sophies kjærlighetsaffærer før og nå, var temmelig klisje, men der hadde jeg ikke forventet noe annet heller, etter å ha lest et par av Rosas romaner fra Italia tidligere. Det er greit nok med sur-søt romantikk innimellom, men det kan gjøres adskillig bedre enn det her.
Andre bøker av forfatteren som jeg har blogget om:
Villa Serena
Evighetens Roma
Jeg ser jo nå at jeg ikke var så begeistret for dem heller, så hvorfor leste jeg da Napolislekten?
Hm.. det er vel fordi jeg elsker å lese om Italia. Men nå skal jeg bli strengere altså, ikke alt om Italia i en romans form er like interessant, tross alt.
Domenica de Rosa har også skrevet en del kriminalromaner under navnet Elly Griffith.
Domenica de Rosa: Napolislekten, 250 s
Juritzen 2017
Kilde: Leseeksemplar