Avdeling for grublerier av Jenny Offill - hm...

Jenny Offill har fått mye oppmerksomhet i USA og her til lands med sin sjette bok/andre voksenroman. Hun har til og med besøkt Trondheim i forbindelse med den norske lanseringen, men det fikk jeg dessverre ikke med meg. Men boka har jeg nå lest. Og ble bare passe begeistret. Den var forsåvidt lett å lese, og er fascinerende skrevet/konstruert, men den traff meg ikke i hjertet og magen som den visstnok har gjort med andre lesere.





Historien i seg selv er lite original. Om en kvinne som oppgir sitt kunsterliv for ekteskapet og barn, om utroskap, fare for skilsmisse, terapi, piller, tvil, sinne. Måten den er skrevet på, er kanskje det. Avdeling for grublerier er en såkalt punktroman (ifølge en anmelder, så jeg måtte google punktroman). Den er skrevet i korte avsnitt, med tanker, sitater, anekdoter, bruddstykker, veksling mellom ekteskapshistorien, utroskapen, omsorgen for datteren, og hennes skriving som ghostwriter om en astronaut, det fjerne astronomiske, og jobben som lærer. Fragmenter. Fragmentarisk. Mer eller mindre sammenheng, løse tråder, men likevel en historie.
Og så er det denne filosofen.
Det er noen interessante scener, som den med veggdyrene (helt forferdelig hvor lenge de må holde på det med det der), der hun går til psykologen, mørket, påkjenningene hun må gjennom, hvordan.

Men.
Den traff meg ikke, den berørte meg ikke. For meg ble det mest mat for intellektet. Og jeg har spekulert på hva det er som gjør at den ikke treffer meg når omtrent alt av anmeldere her til lands og USA bejubler boka. Det de fremhever, er ofte det sylskarpe, det presise, det mange kan kjenne seg igjen i.
Så er det kanskje noe med mangel på identifikasjon da. Feil målgruppe. Jeg er ganske lei av å lese om skilsmissetema (skal de skilles? er de skilt? kanskje/kanskje ikke) og småbarnsliv. Det fenger ikke. Hvis det skal fenge må det gjøres veldig bra, på en annen måte enn det Offill har gjort. Jeg blir bare forstyrret når avsnittene om astronauten og stjernehimmelen dukker opp. Jeg synes ikke romanen når følelsene, kun overflata. Noen mener boka er morsom også. ? Sedd i Et hummerliv er mer morsom, Glippe, glipper, glapp. Hadde jeg vært i den fasen av livet selv, så hadde den kanskje truffet mer.  Kanskje punktromaner ikke er det store for meg.

Derfor er det for meg uforståelig at Avdeling for grublerier ble vurdert som den beste boka av flere aviser og medier i USA. (men så er man ikke alltid på nett med anmelderne heller)
Tine har også blogget om boka.

Mer om boka og anmeldelser på forlagets side.