Ruth Lillegraven, Margaret Atwood, Anne Helene Guddal og Gunnhild Øyehaug, hva har de til felles? Jo, de er ordkunstnere og skriver vakre dikt og/eller noveller. Jeg har lest Lillegravens og Guddals nye diktsamlinger, Øyehaugs nyeste novellesamling og Atwoods klassiske diktsamling basert på Susanna Moodies dagbøker fra 1979. Jeg synes det var interessant å lese Atwoods dikt etter at jeg ble ferdig med Lillegravens både for å se hva de hadde til felles, men også om Lillegraven kan måle seg med Atwood som lyriker i den tradisjonen som disse diktene skrives i. Det kan Ruth Lillegraven absolutt.
![]()
SIGD av Ruth Lillegraven, 144 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Ruth Lillegraven har etablert seg som en dyktig og anerkjent lyriker i Norge, også blant mange bokbloggere siden hun vant Bokbloggerprisen 2013 med URD.
I Sigd byger hun opp diktene på samme måte som i URD og Manilahallen, det er dikt som forteller en historie, basert på mennesker Lillegraven har blitt inspirert av på en eller annen måte.
Sigd handler om Endre, en ung gårdbruker på vestlandet på 1800-tallet. Han hadde flere søsken, men var selv en litt ensom og annerledes gutt, han snakket ikke på et år etter at faren hans sa at han snakket for mye.
Som voksen lever Endre et enkelt, men godt liv sammen med sin kone Abelone, helt til han blir syk og sengeliggende. Hva skal han gjøre med gården? Hva skjer med ham og Abelone nå?
Sigd er en gripende historie om å klare seg med det man har, om stolthet til gårdbrukerlivet, om en tid da mange reiste til Amerika, noe også flere i hans familie gjorde, om sykdom som endevender livet og om kjærlighet, sorg og glede.
Lillegravens dikt er lett tilgjengelige, og nydelig poetiske. Historien om Endre er beskrevet med varme og sterk innlevelse og den rørte meg sterkt.
Historien er inspirert av dagboka til Ole T. Kjerland (1822-1883), men forfatteren sier at hun har diktet inn svært mye av hans følelsesliv og annet i boka.
Beathe og Tine har også blogget om Sigd.
Mine innlegg om Urd og Manilahallen (som også er meget gode bøker ), Sigd kan absolutt hevde seg blant disse.
![]()
Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, 77 s (med etterord av forfatter og gjendikter fra 2013)
Cappelen Damm 1970/2013
Kilde: Kjøpt
Susanna Moodies dagbøker er bygd opp på samme lest som Sigd. De har mye til felles slik, samt at historien befinner seg på 1800-tallet. Susanna Moodie levde fra 1883-1885. Hun var en engelsk forfatter som emigrerte til Canada. Diktene er basert på hennes to bøker; Roughing in the bush (1852) og Life in the Clearings (1853) som ifølge Atwoods etterord er fragmenterte, litt rotete og springende, og hun glemte dem fort. Hun synes Moodies personlighet som skinte gjennom var det mest slående.
Etter en tid dukket bøkene opp i en drøm, og diktene til denne boka ble til over en periode, inspirert av denne drømmen.
Diktene tar for seg Moodies liv som immigrant, hvor vanskelig hun hadde det som nybygger, hatet til Canada, folket, men også ambivalensen og hvordan hun etterhvert følte seg som en del av landet. Det var harde vilkår i villmarken og bjørn og hunger lurer. Etter 7-8 år i villmarka flytter Moodie og familien til Belleville der mannen får jobb som sheriff. Diktene skildrer tanker om det nye livet og minner fra villmarka. I den siste delen dikter Atwood om livet til Moodie ved døden og etterpå, disse får en drømmerisk karakter og kan minne litt om noe i Øyehaugs noveller som jeg skal ta for meg lenger ned i innlegget.
Livet som nybygger var nok ikke enkelt, og diktene skildrer godt hvordan det kan ha artet seg, de er jordnære og eksistensielle på en gang. Det er ikke så mye følt innlevelse som i Lillegravens Sigd, tenker jeg, og jeg føler ikke jeg blir like godt kjent med Susanna Moodie som med Endre. Atwoods diktsamling er også halvparten så lang som Lillegravens, og det kan nok forklare noe. I Atwoods diktsamling får jeg mer et inntrykk av tilværelsens harde vilkår både individuelt og kollektivt, også mer samfunnsmessig slik utviklingen i nybyggerlandet Canada var på den tiden. I Sigd er diktene mer relasjonelle og handler primært om Endre og hans nære familie. Men det harde livet som jordbrukere og livstruende farer for bjørn, sykdom og matmangel har de til felles.
(om jeg mener at Lillegravens diktsamling absolutt er på høyde med Atwoods, så sier det ingen ting om Atwood som romanforfatter, for der er hun eminent, toppers of the toppest)
Her er et innlegg i Aftenbladet om Susanna Moodies dagbøker og gjendikteren som leser
Og her er mitt innlegg om romanen Alias Grace hvor Susanna Moodie har en birolle
![]()
Margaret Atwood på Litteraturfestivalen på Lillehammer mai- 15. Foto: Anita Ness
Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal, 79 s
Kolon forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Anne Helene Guddals diktsamling er annerledes enn de to over her. Jeg leste Guddals debutsamling Også det uforsonlige finnes, som jeg likte veldig godt.
Døden og andre tiggere er mer fragmentarisk synes jeg, selv om den også på en måte har en rød tråd.
Jeg-et har et kjærlighetsforhold (eller flere?) , en mann som tar kvelertak på henne, hun mister et barn, som hun har kjent sparke i magen. Det kan også hende at barnet som sparker også er et annet barn, eller bare en metafor, og at mannen senere er en annen.
Diktene handler også om politikk, om krig, om vold og ødeleggelse, om døden, om å føle seg maktesløs, og det er noe mørkt som hviler over hele samlingen. Vi er i krig, vi er der hvor kvinner ble steinet, vi er i krig andre steder, de snakker om krigen for sytti år siden. Og hun føler seg politisk ubrukelig.
Her er også referanser til Virginia Wolf ;
Hun putter steiner i lommene/og stiger ut i elva
og Bertolt Brecht;
Det gode mennesket /gikk forbi meg på gata/og hun så helt vanlig ut
Det er ikke så lett å plukke ut noen dikt, de må gjerne leses samlet først, senere kan man få mer ut av de enkelte dikt hvis man leser dem om igjen.
Her er imidlertid et jeg synes var fint:
Det er ikke politikk jeg tenker på/når jeg ikke får sove/men lidelsen forårsaket av den
Det er ikke vold jeg tenker på /når jeg ikke tør gå ut/men situasjonen som gjør den nødvendig
Jeg liker Anne Helene Guddals språk og lyriske bilder veldig godt, men jeg likte Også det uforsonlige finnes bedre enn denne. Uansett er dette en diktsamling jeg gjerne anbefaler videre, og jeg kommer til å følge spent med hennes forfatterskap.
Beathe har også blogget om denne diktsamlingen.
Mine innlegg om Også det uforsonlige finnes og Bebo (forfatterens første roman)
![]()
![]()
SIGD av Ruth Lillegraven, 144 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Ruth Lillegraven har etablert seg som en dyktig og anerkjent lyriker i Norge, også blant mange bokbloggere siden hun vant Bokbloggerprisen 2013 med URD.
I Sigd byger hun opp diktene på samme måte som i URD og Manilahallen, det er dikt som forteller en historie, basert på mennesker Lillegraven har blitt inspirert av på en eller annen måte.
Sigd handler om Endre, en ung gårdbruker på vestlandet på 1800-tallet. Han hadde flere søsken, men var selv en litt ensom og annerledes gutt, han snakket ikke på et år etter at faren hans sa at han snakket for mye.
Som voksen lever Endre et enkelt, men godt liv sammen med sin kone Abelone, helt til han blir syk og sengeliggende. Hva skal han gjøre med gården? Hva skjer med ham og Abelone nå?
Sigd er en gripende historie om å klare seg med det man har, om stolthet til gårdbrukerlivet, om en tid da mange reiste til Amerika, noe også flere i hans familie gjorde, om sykdom som endevender livet og om kjærlighet, sorg og glede.
Lillegravens dikt er lett tilgjengelige, og nydelig poetiske. Historien om Endre er beskrevet med varme og sterk innlevelse og den rørte meg sterkt.
Historien er inspirert av dagboka til Ole T. Kjerland (1822-1883), men forfatteren sier at hun har diktet inn svært mye av hans følelsesliv og annet i boka.
Beathe og Tine har også blogget om Sigd.
Mine innlegg om Urd og Manilahallen (som også er meget gode bøker ), Sigd kan absolutt hevde seg blant disse.
Ruth Lillegraven fra prisutdelingen Bookbloggertreffet 2014. Foto: Anita Ness,
Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, 77 s (med etterord av forfatter og gjendikter fra 2013)
Cappelen Damm 1970/2013
Kilde: Kjøpt
Susanna Moodies dagbøker er bygd opp på samme lest som Sigd. De har mye til felles slik, samt at historien befinner seg på 1800-tallet. Susanna Moodie levde fra 1883-1885. Hun var en engelsk forfatter som emigrerte til Canada. Diktene er basert på hennes to bøker; Roughing in the bush (1852) og Life in the Clearings (1853) som ifølge Atwoods etterord er fragmenterte, litt rotete og springende, og hun glemte dem fort. Hun synes Moodies personlighet som skinte gjennom var det mest slående.
Etter en tid dukket bøkene opp i en drøm, og diktene til denne boka ble til over en periode, inspirert av denne drømmen.
Diktene tar for seg Moodies liv som immigrant, hvor vanskelig hun hadde det som nybygger, hatet til Canada, folket, men også ambivalensen og hvordan hun etterhvert følte seg som en del av landet. Det var harde vilkår i villmarken og bjørn og hunger lurer. Etter 7-8 år i villmarka flytter Moodie og familien til Belleville der mannen får jobb som sheriff. Diktene skildrer tanker om det nye livet og minner fra villmarka. I den siste delen dikter Atwood om livet til Moodie ved døden og etterpå, disse får en drømmerisk karakter og kan minne litt om noe i Øyehaugs noveller som jeg skal ta for meg lenger ned i innlegget.
Livet som nybygger var nok ikke enkelt, og diktene skildrer godt hvordan det kan ha artet seg, de er jordnære og eksistensielle på en gang. Det er ikke så mye følt innlevelse som i Lillegravens Sigd, tenker jeg, og jeg føler ikke jeg blir like godt kjent med Susanna Moodie som med Endre. Atwoods diktsamling er også halvparten så lang som Lillegravens, og det kan nok forklare noe. I Atwoods diktsamling får jeg mer et inntrykk av tilværelsens harde vilkår både individuelt og kollektivt, også mer samfunnsmessig slik utviklingen i nybyggerlandet Canada var på den tiden. I Sigd er diktene mer relasjonelle og handler primært om Endre og hans nære familie. Men det harde livet som jordbrukere og livstruende farer for bjørn, sykdom og matmangel har de til felles.
(om jeg mener at Lillegravens diktsamling absolutt er på høyde med Atwoods, så sier det ingen ting om Atwood som romanforfatter, for der er hun eminent, toppers of the toppest)
Her er et innlegg i Aftenbladet om Susanna Moodies dagbøker og gjendikteren som leser
Og her er mitt innlegg om romanen Alias Grace hvor Susanna Moodie har en birolle
Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal, 79 s
Kolon forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Anne Helene Guddals diktsamling er annerledes enn de to over her. Jeg leste Guddals debutsamling Også det uforsonlige finnes, som jeg likte veldig godt.
Døden og andre tiggere er mer fragmentarisk synes jeg, selv om den også på en måte har en rød tråd.
Jeg-et har et kjærlighetsforhold (eller flere?) , en mann som tar kvelertak på henne, hun mister et barn, som hun har kjent sparke i magen. Det kan også hende at barnet som sparker også er et annet barn, eller bare en metafor, og at mannen senere er en annen.
Diktene handler også om politikk, om krig, om vold og ødeleggelse, om døden, om å føle seg maktesløs, og det er noe mørkt som hviler over hele samlingen. Vi er i krig, vi er der hvor kvinner ble steinet, vi er i krig andre steder, de snakker om krigen for sytti år siden. Og hun føler seg politisk ubrukelig.
Her er også referanser til Virginia Wolf ;
Hun putter steiner i lommene/og stiger ut i elva
og Bertolt Brecht;
Det gode mennesket /gikk forbi meg på gata/og hun så helt vanlig ut
Det er ikke så lett å plukke ut noen dikt, de må gjerne leses samlet først, senere kan man få mer ut av de enkelte dikt hvis man leser dem om igjen.
Her er imidlertid et jeg synes var fint:
Det er ikke politikk jeg tenker på/når jeg ikke får sove/men lidelsen forårsaket av den
Det er ikke vold jeg tenker på /når jeg ikke tør gå ut/men situasjonen som gjør den nødvendig
Jeg liker Anne Helene Guddals språk og lyriske bilder veldig godt, men jeg likte Også det uforsonlige finnes bedre enn denne. Uansett er dette en diktsamling jeg gjerne anbefaler videre, og jeg kommer til å følge spent med hennes forfatterskap.
Beathe har også blogget om denne diktsamlingen.
Mine innlegg om Også det uforsonlige finnes og Bebo (forfatterens første roman)
Anne Helene Guddal på Litteraturfestivalen på Lillehammer 2015 (foto: Anita Ness)
Draumeskrivar av Gunnhild Øyehaug, 117 s noveller
Kolon forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Draumeskrivar har et nydelig cover, og novellsamlingen er Gunnhild Øyehaugs syvende bok. Hun har gitt ut både dikt, noveller, essays og romaner. Jeg har lest hennes forrige roman Undis Brekke som jeg likte godt. Øyehaug skriver skarpt, godt, og har øye for situasjonskomikk og detaljer, hun er en skarp observatør.
I denne samlingen som består av 19 korte noveller er drømmer og virkelighet blandet sammen, noen noveller er mer realistiske, andre starter realistisk og ender opp i en absurd drømmesituasjon, andre er drømmeriske fra starten av, som i Lyse:
Den dagen eg såg eit menneske forsvinne ut av veggen på bussen i fart, blei eg veldig overraska. (s. 31)
Jeg synes det er vanskelig å plukke ut noen noveller av så mange, men det var selvsagt noen jeg likte bedre enn andre, noen jeg likte ganske godt, men det var en del jeg ikke fikk noe spesielt ut av.
Augeblemma som handler om Ellen som stadig vekk bli forelska, starter bra. Hun er sammen med Torstein, men får et hjerte for en kirkeasylant som hun gjerne vil hjelpe og så blir avstandsforelsket i. Det viser seg etterhvert at hun innbiller seg ganske mye, også at hun en periode trodde hun hadde fått stigma etter å ha lest mye om Frans fra Assisi. Når hun endelig får nærkontakt med den kjekke kirkesasylanten viser det seg at det er en fantasi eller en drøm, stykket glir over i en drøm på slutten, da er det Torstein som er der når hun våkner. Slik er flere av stykkene.
Det er også flere noveller her som jeg synes var litt fascinerende, som To kvinner, som handler om et par, hvis mann har et forhold til en kollega. Kvinnene møtes på en fest, og hun som har latt som hun ikke har visst at mannen har et forhold på si, tar endelig en beslutning.
Eple og Skrive eller ikkje skrive likte jeg også godt.
Ved første gjennomlesing synes jeg det var mye som ikke falt helt i smak, kanskje var de for mange, for korte, hadde for lite poeng kanskje? Jeg vet ikke helt hva hun vil med historiene. Jeg ser når jeg skummer litt frem og tilbake i boka at flere noveller med fordel kan leses flere ganger, litt hist og pist. Og at man bør være i det rette humøret for å synes de er så morsomme som de sikkert er ment å være.
Jeg har heller ikke lest Draumekvedet, som hun skriver om på slutten, noe som kanskje kan være en fordel for å forstå mer av disse novellene..
Jeg har heller ikke lest Draumekvedet, som hun skriver om på slutten, noe som kanskje kan være en fordel for å forstå mer av disse novellene..
Jeg har alltid vært interessert i drømmer, men synes ikke alltid at andres drømmer er like artige når de fortelles eller skrives ned. Noen greier å bruke drømmer litterært ved å sette dem inn i den rette sammenhengenen, som feks Vigdis Hjorth i Arv og miljø. Men i denne novellesamlingen synes jeg dessverre det ble litt too much.
Men skrive, det kan Gunnhild Øyehaug, utvilsomt.
Berit har også blogget om Draumeskrivar, og gjør her slutt med Gunnhild.
Kulturguffen har også blogget om disse novellene og likte dem bedre enn Berit.
Mitt innlegg om Undis Brekke HER
Gunnhild har jeg ikke eget bilde av, så da får jeg ty til forlagets:
Gunnhild Øyehaug. Foto: Kolon forlag
.jpg)
.jpg)
