I hele år har jeg hatt med meg denne lille boka i kofferten på korte og lange reiser, i tilfelle jeg skulle gå tom for lesestoff eller få lyst til å lese noe lett og romantisk fra Italia. De som kjenner meg vet at jeg er svak for alt fra Italia, også bøker. På reisen hjem fra Kreta i går fikk jeg lest boka som på omslaget blir beskrevet som en salgssuksess fra Italia. At den er det, er for meg en gåte. Dette var tynne og tamme greier.
![]()
Kort fortalt så handler historien om:
Kvinne i 30-årene som heter Anita. Har vært sammen med den ambisiøse fotografen Tancredi i flere år, og de snakker om å gifte seg, men de har aldri tid. Anitas mor er alvorlig syk, av kreft, og hun nekter å tror at det er så alvorlig som det er.
Imens glir Tancredi og Anita mer og mer fra hverandre uten at de merker det. Anita treffer ved en tilfeldighet Arun, som hun møter et par ganger. De har en kjemi. Han forteller henne en del ting om livet, om å leve. Anita reiser hjem til foreldrene og moren dør. Hun vil ikke treffe Arun mer, da han ringer til henne.
Heretter blir alt feil. Hun sørger over mora, skriver brev til henne før og etter, og til seg selv og andre. Skrivingen er hennes ventil. Hun skjønner ikke hvor livet ble av, hvorfor har det blitt som har blitt etc. Eksistensiell krise.
Det går opp for henne at hun ikke kan være sammen med Tancredi lenger, at de ikke har noe til felles.
Hva gjør hun da? Følger sitt hjerte og kaster alt for å følge sitt hjertes stemme.
Tja.. Har vi lest det før? Mange ganger.
Nå kan det forsåvidt ikke være noe krav at romaner skal komme med ny tematikk stadig vekk, for det er umulig, men skal den samme historien fortelles om igjen og om igjen må den være særlig godt skrevet, den må berøre, den må gjerne tilføre noe originalt. Dette gjelder ikke denne boka, ikke for meg.
Ah, mulig jeg har blitt en blasert leser, men dette ble for tynt og tamt, med forteller i jeg-form, skrivestil som minner meg om en skolestil til tider, mye i brevform (brevene funket faktisk best) og det var så vidt jeg ikke ga opp av å kjede meg de første 100 sidene. Men boka er tynn, lett å lese fort (kan gjerne skummes her og der), og på slutten var det litt tempo tross alt, men da gjorde hovedpersonen noen valg som virket i overkant vågale for denne karaktertypen. (og så fikk jeg endelig lest den siden den har vært med på så mange turer) . Det er greit med lett underholdningslitteratur til tider, men det må ha mer substans på en eller annen måte enn dette her.
Og noen Italiafeeling fikk jeg ikke av denne boka, dessverre.
(Nei, nå må jeg snart lese Atwood, kjenner jeg..)
Flere har blogget om denne, blant annet:
Tine, Elikken, MinBokOgMaleblogg
Og videblogger Christina (har vi lest samme bok? Uansett et godt eksempel på hvor forskjellig vi kan oppleve en bok, dog er jeg enig med henne at boka sikkert er bedre på italiensk enn på norsk)
Fioly Bocca: Piken fra Piemonte, 192 s
Tiden Norsk Forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar mottatt uoppfordret
![]()
Kort fortalt så handler historien om:
Kvinne i 30-årene som heter Anita. Har vært sammen med den ambisiøse fotografen Tancredi i flere år, og de snakker om å gifte seg, men de har aldri tid. Anitas mor er alvorlig syk, av kreft, og hun nekter å tror at det er så alvorlig som det er.
Imens glir Tancredi og Anita mer og mer fra hverandre uten at de merker det. Anita treffer ved en tilfeldighet Arun, som hun møter et par ganger. De har en kjemi. Han forteller henne en del ting om livet, om å leve. Anita reiser hjem til foreldrene og moren dør. Hun vil ikke treffe Arun mer, da han ringer til henne.
Heretter blir alt feil. Hun sørger over mora, skriver brev til henne før og etter, og til seg selv og andre. Skrivingen er hennes ventil. Hun skjønner ikke hvor livet ble av, hvorfor har det blitt som har blitt etc. Eksistensiell krise.
Det går opp for henne at hun ikke kan være sammen med Tancredi lenger, at de ikke har noe til felles.
Hva gjør hun da? Følger sitt hjerte og kaster alt for å følge sitt hjertes stemme.
Tja.. Har vi lest det før? Mange ganger.
Nå kan det forsåvidt ikke være noe krav at romaner skal komme med ny tematikk stadig vekk, for det er umulig, men skal den samme historien fortelles om igjen og om igjen må den være særlig godt skrevet, den må berøre, den må gjerne tilføre noe originalt. Dette gjelder ikke denne boka, ikke for meg.
Ah, mulig jeg har blitt en blasert leser, men dette ble for tynt og tamt, med forteller i jeg-form, skrivestil som minner meg om en skolestil til tider, mye i brevform (brevene funket faktisk best) og det var så vidt jeg ikke ga opp av å kjede meg de første 100 sidene. Men boka er tynn, lett å lese fort (kan gjerne skummes her og der), og på slutten var det litt tempo tross alt, men da gjorde hovedpersonen noen valg som virket i overkant vågale for denne karaktertypen. (og så fikk jeg endelig lest den siden den har vært med på så mange turer) . Det er greit med lett underholdningslitteratur til tider, men det må ha mer substans på en eller annen måte enn dette her.
Og noen Italiafeeling fikk jeg ikke av denne boka, dessverre.
(Nei, nå må jeg snart lese Atwood, kjenner jeg..)
Flere har blogget om denne, blant annet:
Tine, Elikken, MinBokOgMaleblogg
Og videblogger Christina (har vi lest samme bok? Uansett et godt eksempel på hvor forskjellig vi kan oppleve en bok, dog er jeg enig med henne at boka sikkert er bedre på italiensk enn på norsk)
Fioly Bocca: Piken fra Piemonte, 192 s
Tiden Norsk Forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar mottatt uoppfordret
Gelato (Italia- 13, eget foto)