Den tredje boka i Napolikvartetten av Elena Ferrante er hittil den desidert beste så langt. På tross av at den er noe omstendelig her og der, så inneholder boka mye dramatikk og action i en epoke hvor klassekamp og kvinnefrigjøring sto sterkt.
![]()
Elena og Lila har nå blitt voksne kvinner. De har begge barn. Lila bor sammen med Enzo i Napoli, med sønnen Genarro. Elena bor i Firenze og gifter seg med Pietro, en professor. Hun har fått mye ros for sin første roman, men mister skrivegleden etter å ha født to barn, og mistrives etterhvert i ekteskapet med karrieremannen Pietro.
Lila jobber nesten livet av seg på fabrikken i Napoli.
Forrige bok sluttet med at Elena så Nino igjen. Nino var hennes store forelskelse i yngre år, men Lila var den som kapret ham. Forholdet ødela hennes ekteskap med Stefano.
Nino dukker også opp igjen i denne romanen, og får en sentral rolle. På hvilken måte skal jeg ikke røpe.
Romanen er mer tydelig politisk enn de to foregående. 60- og 70-tallet er tiår med store brytninger, klassereiser, arbeiderkamp, kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring. Folk samles for kamp, og det skjer store opptøyer både i Napoli og i andre byer. Elena lever et ganske mer beskyttet liv enn venninnen Lila som stå oppe i det med begge beina. I Napoli sloss fascister mot kommunister og arbeidere som ønsker bedre arbeidsvilkår. Blod flyter, det er tøffe tider for våre venner i Napoli.
Elena forhold til Lila er sentralt også i denne romanen. De er tidvis tett på hverandre i telefonen og Elena drar til Napoli for å besøke henne og hun hjelper henne med sønnen. Lila er utslitt. Humøret til Lila er som før, i det ene øyeblikket er hun ondskapsfull, sarkastisk, ekkel, for i det neste trygle Elena om hjelp og skryte henne opp i skyene. Elena sliter med dette, men båndet er for sterkt. Lila gjør noe med de fleste hun kommer i nærheten av.
De som flyktar og dei som blir er spekket med gode skildringer, mye dramatikk både i samfunnet og i familiene, og gir et levende bilde av hvordan det var å være kvinne på denne tiden, og hvor vanskelig det er å komme fra det du er vokst opp med. Kontrasten mellom Lila og Elenas liv er stor, men har Elena det så mye bedre, selv om hun har fått mulighet til å studere og gjøre karriere? Får hun brukt seg selv når mannen setter seg selv i første rekke og hun blir redusert til husholderske og mor? Ikke rart at Elena mistrives, ikke rart at hun vil noe mer. Hvordan det går med henne får vi et pekepinn på i slutten av romanen, og jeg ser virkelig frem til neste og avsluttende del av denne spesielle Napolikvartetten.
Mine innlegg om de to andre bøkene:
1. Mi briljante venninne
2. Historia om det nye namnet
Andre som har blogget om denne boka:
Bjørnebok
Sukkerrør
Bøker&bokhyller
Med Bok og Palett
Kleppanrova
Tine sin blogg
Anmeldelser i pressen/TV:
VG
NRK
Dagsavisen
Bergens tidende
Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir, 501 s
Samlaget 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Elena og Lila har nå blitt voksne kvinner. De har begge barn. Lila bor sammen med Enzo i Napoli, med sønnen Genarro. Elena bor i Firenze og gifter seg med Pietro, en professor. Hun har fått mye ros for sin første roman, men mister skrivegleden etter å ha født to barn, og mistrives etterhvert i ekteskapet med karrieremannen Pietro.
Lila jobber nesten livet av seg på fabrikken i Napoli.
Forrige bok sluttet med at Elena så Nino igjen. Nino var hennes store forelskelse i yngre år, men Lila var den som kapret ham. Forholdet ødela hennes ekteskap med Stefano.
Nino dukker også opp igjen i denne romanen, og får en sentral rolle. På hvilken måte skal jeg ikke røpe.
Romanen er mer tydelig politisk enn de to foregående. 60- og 70-tallet er tiår med store brytninger, klassereiser, arbeiderkamp, kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring. Folk samles for kamp, og det skjer store opptøyer både i Napoli og i andre byer. Elena lever et ganske mer beskyttet liv enn venninnen Lila som stå oppe i det med begge beina. I Napoli sloss fascister mot kommunister og arbeidere som ønsker bedre arbeidsvilkår. Blod flyter, det er tøffe tider for våre venner i Napoli.
Elena forhold til Lila er sentralt også i denne romanen. De er tidvis tett på hverandre i telefonen og Elena drar til Napoli for å besøke henne og hun hjelper henne med sønnen. Lila er utslitt. Humøret til Lila er som før, i det ene øyeblikket er hun ondskapsfull, sarkastisk, ekkel, for i det neste trygle Elena om hjelp og skryte henne opp i skyene. Elena sliter med dette, men båndet er for sterkt. Lila gjør noe med de fleste hun kommer i nærheten av.
De som flyktar og dei som blir er spekket med gode skildringer, mye dramatikk både i samfunnet og i familiene, og gir et levende bilde av hvordan det var å være kvinne på denne tiden, og hvor vanskelig det er å komme fra det du er vokst opp med. Kontrasten mellom Lila og Elenas liv er stor, men har Elena det så mye bedre, selv om hun har fått mulighet til å studere og gjøre karriere? Får hun brukt seg selv når mannen setter seg selv i første rekke og hun blir redusert til husholderske og mor? Ikke rart at Elena mistrives, ikke rart at hun vil noe mer. Hvordan det går med henne får vi et pekepinn på i slutten av romanen, og jeg ser virkelig frem til neste og avsluttende del av denne spesielle Napolikvartetten.
Mine innlegg om de to andre bøkene:
1. Mi briljante venninne
2. Historia om det nye namnet
Andre som har blogget om denne boka:
Bjørnebok
Sukkerrør
Bøker&bokhyller
Med Bok og Palett
Kleppanrova
Tine sin blogg
Anmeldelser i pressen/TV:
VG
NRK
Dagsavisen
Bergens tidende
Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir, 501 s
Samlaget 2016
Kilde: Anmeldereksemplar