Fullstendig bortkommen i De bortkomne av Marlen Ferrer

Selvfølgelig liker jeg å lese om Mexico. Men dette var ingen feelgoodroman, så det er sagt.

Romanens Liv, 39, akademiker fra Oslo, reiser til Mexico City på et oversetterstipend. Hun skal oversette en roman av den meksikanske forfatteren Rubio Goya.

Hun er ganske lei av akademikerlivet og alt det andre i Norge.

Hun leier rom i et hus hvor hun treffer Skye og Tim fra USA, et gammelt hippiepar på ca 70. De treffes om kveldene på baren i strøket som heter Los perdidos, De bortkomne. Hun blir også kjent med Laura og Carlos, som hun havner til sengs med etter en fuktig aften på byen.

Alle disse fire får en sentral plass i livet til Liv. I tillegg utvikler Liv et forhold til den 15 år yngre bartenderen Uriel, en vakker og god gutt. 

Mye av romanen dreier seg om festing og sex. Det drikkes mescal, tequila, Corona, Sol og det røykes marihuana, og snortes kokain. Trekantsex, lespesex, heterosex.  Liv blir med på notene og virker ikke ha så mange motforestillinger, bortsett fra da hun og Laura havner oppi en særdeles vanskelig situasjon. De drar på tur med ei jente til Solpyramiden i Teotihuacan, hvor jenta faller ned og ligger livløs med hull i hodet.  Laura mener de må springe fra åstedet, fordi politiet og fengsler i Mexico ikke er å spøke med. Liv vil bli igjen og hente hjelp. Dette moralske dilemmaet sliter Liv med lenge. Laura skal vise seg å skape mye trøbbel for Liv. Hennes ektemann er en sykelig sjalu mann med lange armer og store folk med øyne overalt. Han er rik, involvert i eiendomssalg og musikkbransjen og huser El Robo, en veldig populær meksikansk rappegruppe i sin stall, som også Uriel digger. Liv blir overvåket.

Ytre sett kunne dette blitt en slags kriminalroman eller thriller, men den er ikke det, selv om den har trekk av det. Forfatteren fletter inn en del refleksjoner, det er på en måte også en eksistensiell roman. Hun virker desillusjonert. Liv er lei av livet hun forlot, hun vil leve på en annen måte, og hun treffer også mange andre i samme situasjon. Både i baren i Mexico City, men også på en tur til Oaxaca hvor hun treffer forfatteren hun oversetter, samt i Puerto , en ferieby ved Stillehavet. Det er også flere litterære referanser. Liv er belest, hun har lest Dovstojevski (pussig at Dostojevski dukker opp i de fleste bøkene jeg leser for tiden, siden jeg nå straks lese Forbrytelse og straff. Det er sikkert for å minne meg på at jeg må lese den, og det skal jeg nu)  og andre klassikere, hun er akademiker, og det er ikke Uriel. Liv tror han kommer fra et hus med blikktakk, fordi han har vokst opp med en enslig mor. Fordommer. Spenningen i dette forholdet er også et tema. Hva er hun for han og han for henne? Er det liv laga? Liv tror ikke det, og han føler på det.

Jeg brukte som sagt en del tid i starten på å komme meg inn i romanen, men leste videre og ble fascinert, selv om ble litt lei av all festinga  (herregud så slitsomt, det var alltid en øl, og ofte fest. At ungdommen orket, ja, men Liv og de gamle hippiene?) og seksuelle skildringer, (må det bli så mye? Må det bli så direkte og rått? Jeg synes ikke det er nødvendig for å fortelle en god historie rett og slett) Og det er noe med skrivestilen til Ferrer som jeg trengte litt tid for å venne meg til.

Men det ble riktig så spennende etterhvert. Fordi hun har noen etter seg. Og trist.

Jeg har lest noen anmeldelser i ettertid, og advarer om at noen spoiler alt for mye, som feks LittKritikk sin. Ikke les den før dere har lest boka.

Blant bloggere har disse lest boka:

Beathe, Debutantbloggen , Moshonista

Marlen Ferrer: De bortkomne, 296 s

Gyldendal 2015

Kilde: Lånt på bib

Viva Mexico! (har jeg fortsatt lyst til å dra dit? Ja. Neste gang blir det Mexico City og Stillehavskysten)