Jeg er ikke spesielt interessert i sport, idrett, løping etc, men noen ganger kan en bok om en idrettsutøver fenge meg. Jeg har sikkert hatt øynene ekstra åpne i det siste, siden vi har hatt sport som kategori i Moshonistas biografisirkel som jeg deltar i. Torgeby kom for sent til å bli mitt valg denne gangen, siden jeg allerede hadde valgt utøver, en fotballspiller med navn Claus Lundekvam. Imidlertid ble jeg ikke så fenget av boka om Lundekvams ups and downs, så det var derfor svært befriende å lese en spennende selvbiografisk beretning fra en annen idrettsutøver, nemlig om og av Markus Torgeby, som er en oppløftende bok på mange måter.
![]()
Historien om Markus Torgeby er en spesiell og annerledes historie på mange måter. Her handler det ikke først og fremst om konkurranseprestasjoner, men om et løpetalents egen spesielle vei.
Markus Torgeby visste at at det var løping han ville drive med da han første gang i ung alder deltok i et langdistanseløp. Løpingen blir altoppslukende og i de timene glemmer han problemene på hjemmebane med en alvorlig syk mor som han er svært knyttet til. Hun ble syk av MS da han var ni år.
Men det å delta i konkurranser har også sin pris. Han blir pushet hardt på trening og greier ikke å prestere det beste når det gjelder.
20 år gammel tar han et valg og flytter ut i skogen, hvor han bor alene i en lavvo. Han flytter i nærheten av folkehøgskolen han gikk på i midtre Sverige (i nærheten av Jerpen, Duved, Åre) . På folkehøgskolen hadde han en lærer, Ulf, som så Markus for den han var og ga ham noen gode råd. I skogen bor han mer eller mindre i fire år. Han lever av oppsparte midler, lever enkelt, løper milevis i skog og fjell, til butikken og når han skal besøke folk. Når han går tom for penger tar han seg noen vakter på et aldershjem i nærheten.
En av hans venner Bertil tok ham med til Trondheim en dag for å delta på et løp. Markus ble så fascinert av løperne fra Tanzania, at han spurte om han kunne få besøke dem og leve sammen med dem en periode for å lære deres løpeteknikk. De sa ja, og snart satt Markus på flyet til Afrika. Han hadde med seg en venn som skulle lage en film om løperen som flyttet ut i skogen, som også ville filme noe her. I Tanzania var det ingen kjære mor, her var det høydetrening uten særlig mat og et slit uten like, men folket var veldig gjestfrie og hyggelige. Her var Markus et halvt år.
Vel hjemme igjen flyttet han tilbake til skogen. Han var jevnlig hjemme i sør-Sverige , pleiet sin mor og besøkte søsken og familie, men fikk fortsatt mye kjeft av sin mormor og morfar som ikke syntes han gjorde nok for sin mor, og hvorfor skulle han nå bo ute i skogen. De hadde aldri hatt noen forståelse for Markus sine valg.
Etter som årene går treffer Markus ei jente som han forelsker seg i, og det går som det ofte går. De flytter sammen, han brenner lavoen, og den gamle hytta som han etterhvert kjøpte seg, og bygde huset deres på tomta. Utålmodig som han var, orket han ikke vente på byggetillatelser, men satte i gang. Her lever de forhåpentligvis lykkelige sammen den dag i dag med sine barn, noen dyr og enkelt levesett.
Boka om Markus Torgeby var en utrolig fin og rørende bok å lese. Jeg er fascinert over folk som velger å leve helt på sin egen måte og bryter ut av det samfunnet hvor alle forventer at man skal følge en opptråkket sti. Det var også sterkt å lese om hans forhold til mora som tidlig fikk MS og ble helt hjelpeløs. Markus tok mye ansvar, tok henne med på turer, pleide henne, han var veldig glad i sin mor, men det var nok også tungt å bære.
Boka er skrevet i et enkelt, muntlig språk, er lettlest og engasjerende. Anbefales!
I dag lever Markus av å holde foredrag og skrive. Han elsker fortsatt å løpe.
Mer om Markus Torgeby HER i bloggen hans.
Markus Torgeby: Løperens hjerte, 197 s
VigmostadBjørke 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Historien om Markus Torgeby er en spesiell og annerledes historie på mange måter. Her handler det ikke først og fremst om konkurranseprestasjoner, men om et løpetalents egen spesielle vei.
Markus Torgeby visste at at det var løping han ville drive med da han første gang i ung alder deltok i et langdistanseløp. Løpingen blir altoppslukende og i de timene glemmer han problemene på hjemmebane med en alvorlig syk mor som han er svært knyttet til. Hun ble syk av MS da han var ni år.
Men det å delta i konkurranser har også sin pris. Han blir pushet hardt på trening og greier ikke å prestere det beste når det gjelder.
20 år gammel tar han et valg og flytter ut i skogen, hvor han bor alene i en lavvo. Han flytter i nærheten av folkehøgskolen han gikk på i midtre Sverige (i nærheten av Jerpen, Duved, Åre) . På folkehøgskolen hadde han en lærer, Ulf, som så Markus for den han var og ga ham noen gode råd. I skogen bor han mer eller mindre i fire år. Han lever av oppsparte midler, lever enkelt, løper milevis i skog og fjell, til butikken og når han skal besøke folk. Når han går tom for penger tar han seg noen vakter på et aldershjem i nærheten.
En av hans venner Bertil tok ham med til Trondheim en dag for å delta på et løp. Markus ble så fascinert av løperne fra Tanzania, at han spurte om han kunne få besøke dem og leve sammen med dem en periode for å lære deres løpeteknikk. De sa ja, og snart satt Markus på flyet til Afrika. Han hadde med seg en venn som skulle lage en film om løperen som flyttet ut i skogen, som også ville filme noe her. I Tanzania var det ingen kjære mor, her var det høydetrening uten særlig mat og et slit uten like, men folket var veldig gjestfrie og hyggelige. Her var Markus et halvt år.
Vel hjemme igjen flyttet han tilbake til skogen. Han var jevnlig hjemme i sør-Sverige , pleiet sin mor og besøkte søsken og familie, men fikk fortsatt mye kjeft av sin mormor og morfar som ikke syntes han gjorde nok for sin mor, og hvorfor skulle han nå bo ute i skogen. De hadde aldri hatt noen forståelse for Markus sine valg.
Etter som årene går treffer Markus ei jente som han forelsker seg i, og det går som det ofte går. De flytter sammen, han brenner lavoen, og den gamle hytta som han etterhvert kjøpte seg, og bygde huset deres på tomta. Utålmodig som han var, orket han ikke vente på byggetillatelser, men satte i gang. Her lever de forhåpentligvis lykkelige sammen den dag i dag med sine barn, noen dyr og enkelt levesett.
Boka om Markus Torgeby var en utrolig fin og rørende bok å lese. Jeg er fascinert over folk som velger å leve helt på sin egen måte og bryter ut av det samfunnet hvor alle forventer at man skal følge en opptråkket sti. Det var også sterkt å lese om hans forhold til mora som tidlig fikk MS og ble helt hjelpeløs. Markus tok mye ansvar, tok henne med på turer, pleide henne, han var veldig glad i sin mor, men det var nok også tungt å bære.
Boka er skrevet i et enkelt, muntlig språk, er lettlest og engasjerende. Anbefales!
I dag lever Markus av å holde foredrag og skrive. Han elsker fortsatt å løpe.
Mer om Markus Torgeby HER i bloggen hans.
Her er en av flere videoer om Markus Torgeby på youtube.
VigmostadBjørke 2016
Kilde: Anmeldereksemplar