Bok nummer to av Napolikvartetten er her, lest og likt over det ganske land. Lila og Elena, venninnene fra Mi brilljante venninne er også i sentrum her. De er ungdommer, unge voksne. Lila er gift og Elena studerer. Også denne boka gir oss et grundig studium i et særdeles tett vennskap på godt og vondt.
Lila trives ikke i ekteskapet med Stefano. Hun liker ham ikke. De får ikke barn, så de reiser på ferie til øya Ischia, etter anbefaling fra legen hennes. Sol, bad og avslapning vil hjelpe på fruktbarheten hennes. Stefano kommer i helgene. Elena er med, som Lilas selskapspike og støtte, og Elena gleder seg fordi hun kan treffe Nino der. Jentene treffer Nino og Bruno på stranden, stadig hyppigere og det går som det går. I helgene er det drama mellom Stefano og Lila, vold, slag og vennskapelig samvær om hverandre.
Lila rivaliserer, hersker, plager andre, eller er elskelig, og innimellom blir det så voldsomt at selv tålmodige Elena må ha avstand. Hun søker seg til et høyere studium i Pisa, får stipend og kommer seg bort.
Historia om det nye namnet er histroen om ungdomstiden til jentene, om å komme seg bort, om å måtte bli, om sterke bånd i vennskap, men også sterke bånd i en bydel der du vokste opp, der du vanskelig kommer deg fra. Dette er en historie om forelskelser, kjærlighet, svik, forretninger, kjønnsroller på 60-tallet, Cammarroen, vold.
Jeg var ikke så vanvittig overbegeistret for den første boka, jeg hadde nok ventet meg for mye. Og jeg er ikke så veldig glad i å lese oppvekstskildringer heller, egentlig. Noen ganger, andre ganger ikke, det kommer an på. Å lese om ungdomstid liker jeg som regel bedre, og forventet en stigning i denne boka. Fikk jeg det? Både og. Jeg synes det er spennende å følge jentene og vennene deres, det er intens skildret. Turen til Ischia ga fart til historien, og Elenas følelser er skildret så vondt, så vondt, noe også Lilas utbrudd og slit med seg selv og omverdenen er. Det er ingen tvil om at dette er en god roman, likevel fenger den meg ikke helt hele veien. Jeg har lurt på hva det er, og jeg tror det handler om fortellerstilen. Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
Her er en smakebit:
"Men Lila visste godt korleis ho skulle trekke meg inn i tinga sine. Og eg var ikkje i stand til å stå imot. På den eine sida sa eg stopp, på den andre sida blei eg deprimert av ikkje å skulle vere ein del av livet hennar lenger, av måten ho omskapte verda på. Kva anna var dette bedrageriet enn nok eit uttrykk for hennar fantasifulle påfunn av alle riskar? " ( s. 331/332)
Mer om boka HER
Min omtale av Mi briljante venninne HER
Andre bloggere som har omtalt Historia om det nye namnet:
MedBokogPalett, Tine, (hvis flere har blogget, vær fri til å legge inn link i kommentarfeltet)
Elena Ferrante: Historia om det nye namnet, 574 s
Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar
Vil du lese smakebiter fra andre bøker, ta gjerne en titt inn bloggen til Mari; Flukten fra virkeligheten. ha en fin søndag!
Lila trives ikke i ekteskapet med Stefano. Hun liker ham ikke. De får ikke barn, så de reiser på ferie til øya Ischia, etter anbefaling fra legen hennes. Sol, bad og avslapning vil hjelpe på fruktbarheten hennes. Stefano kommer i helgene. Elena er med, som Lilas selskapspike og støtte, og Elena gleder seg fordi hun kan treffe Nino der. Jentene treffer Nino og Bruno på stranden, stadig hyppigere og det går som det går. I helgene er det drama mellom Stefano og Lila, vold, slag og vennskapelig samvær om hverandre.
Lila rivaliserer, hersker, plager andre, eller er elskelig, og innimellom blir det så voldsomt at selv tålmodige Elena må ha avstand. Hun søker seg til et høyere studium i Pisa, får stipend og kommer seg bort.
Historia om det nye namnet er histroen om ungdomstiden til jentene, om å komme seg bort, om å måtte bli, om sterke bånd i vennskap, men også sterke bånd i en bydel der du vokste opp, der du vanskelig kommer deg fra. Dette er en historie om forelskelser, kjærlighet, svik, forretninger, kjønnsroller på 60-tallet, Cammarroen, vold.
Jeg var ikke så vanvittig overbegeistret for den første boka, jeg hadde nok ventet meg for mye. Og jeg er ikke så veldig glad i å lese oppvekstskildringer heller, egentlig. Noen ganger, andre ganger ikke, det kommer an på. Å lese om ungdomstid liker jeg som regel bedre, og forventet en stigning i denne boka. Fikk jeg det? Både og. Jeg synes det er spennende å følge jentene og vennene deres, det er intens skildret. Turen til Ischia ga fart til historien, og Elenas følelser er skildret så vondt, så vondt, noe også Lilas utbrudd og slit med seg selv og omverdenen er. Det er ingen tvil om at dette er en god roman, likevel fenger den meg ikke helt hele veien. Jeg har lurt på hva det er, og jeg tror det handler om fortellerstilen. Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
Her er en smakebit:
"Men Lila visste godt korleis ho skulle trekke meg inn i tinga sine. Og eg var ikkje i stand til å stå imot. På den eine sida sa eg stopp, på den andre sida blei eg deprimert av ikkje å skulle vere ein del av livet hennar lenger, av måten ho omskapte verda på. Kva anna var dette bedrageriet enn nok eit uttrykk for hennar fantasifulle påfunn av alle riskar? " ( s. 331/332)
Mer om boka HER
Min omtale av Mi briljante venninne HER
Andre bloggere som har omtalt Historia om det nye namnet:
MedBokogPalett, Tine, (hvis flere har blogget, vær fri til å legge inn link i kommentarfeltet)
Elena Ferrante: Historia om det nye namnet, 574 s
Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar
Vil du lese smakebiter fra andre bøker, ta gjerne en titt inn bloggen til Mari; Flukten fra virkeligheten. ha en fin søndag!