Synnøve Macody Lund er for de fleste kjent som skuespiller i filmen Hodejegerne og Tv-serien Frikjent, Nå har hun skrevet en roman som jeg synes hun har kommet veldig heldig fra. Det er en litt vemodig roman hvor hennes forhold til sin far er rammefortellingen, mens vi parallellt følger tre andre kvinner, deres partnere og liv noen dager. Hvordan disse historiene henger sammen med historien om Synnøve og faren er litt uklart for meg, men totalt sett er dette en velskrevet og interessant roman.
![]()
Synnøve skriver på en roman på faren, men får det ikke helt til da hun reiser hjem til ham i jula. Det blir for nært. Faren har fått hjerneblødning, og hun savner den han var før da han var den hun kunne snakke med om alt. Nå er han merkbart redusert og blir aldri den samme igjen. Skrivingen løsner når hun fletter inn andre skikkelser. Vi møter unge Mari, student, som mister seg selv i møte med den eldre veilederen Eskild. Mari skriver en fordypningsoppgave om Virginia Woolfs Orlando. Vi møter også skuespilleren Live som spiller Anna Karenina på teatret, og lever sammen med den manipulerende herskesyke Eva, samt Anna, alenemora som fortsatt er i krise etter et samlivsbrudd.
På mesterlig vis er alle disse historiene flettet sammen, og hvordan avdekkes gradvis som du leser.
Det jeg derimot ikke får helt til å henge sammen er Synnøve og farens historie med de andres. Ikke annet enn, som jeg kan tenke meg, er at Synnøve også forteller om seg selv gjennom de andre tre hovedpersonene, at de på en måte er hennes delpersonligheter, skjønt det tror jeg ikke egentlig heller. Men kanskje Anna er. Anna er nærmest til å være det, da hun i starten heter Synnøve, men den allvitende fortelleren på et tidspunkt bestemmer seg for å kalle henne Anna. Senere får vi innskutt en setning hvor hun tenker tilbake på skoletiden da hun kysser en jente på skolens do, og noen kaller hennes Synnis.
Imidlertid har forfatteren sagt i intervjuer at dette ikke er en roman hvor nysgjerrige kan finne ut av hvem Synnøve er, eller hva hun har gjort. Det er fiksjon, selv om noe er selvbiografisk.
Hvor og når selvbiografien slutter og går over i fiksjonen skal jeg ikke spekulere så mye på, og det har egentlig ingenting å si for fortellingen heller. Jeg synes Macody Lund bruker noen interessante virkemidler, gjør noen regigrep som jeg synes fungerer godt. Jeg synes i sum det er elegant gjort, spesielt overgangene mellom forbindelsene og hvordan de gradvis blir synliggjort. Macody Lund har utdannelse og erfaring både fra film, scene og litteratur, og det er tydelig at hun behersker sine virkemidler.
Heidi Linde har gjort noe av det samme grepet i Norsk sokkel, med personer som er forbundet med hverandre gjennom forskjellige historier, men jeg synes Lund behersker dette bedre, men så er det også færre historier å forholde seg til her. Jeg får også assosiasjoner til Michael Cunninghams The Hours, både i forhold til inndelingen av boka i tre kvinnehistorier, men sikkert også fordi det er mye som dreier seg om Virginia Woolf. Helt til sist ønsker jeg å nevne at jeg synes det er noe Tillersk (Carl Frode) over skildringen av den mellommenneskelige dynamikken, kommunikasjonen, måten de vikler seg inn i ekle maktspill på, hvor noen hersker, styrer den andre, manipulerer. Spesielt er forholdet mellom Live og Eva ypperlig beskrevet, det er til å få vondt i magen av.
Personar du kanskje kjenner er absolutt en godkjent og lovende debut, men jeg håper neste roman blir mer enhetlig. I denne boka kan det virke som hun ikke helt har bestemt seg for hvilken bok hun ville skrive, siden det ikke funket for henne kun å skrive romanen om sin far, men flettet inn andre historier. Synnøve Macody Lund har et nydelig språk, og jeg håper og regner med at vi får mer god litteratur fra henne fremover.
Samlaget om boka HER, om forfatteren, f. 1976 HER
Intervjuer verdt å lese:
Aftenposten, Klassekampen, Dagsavisen
Andre bloggere:
Tine, Lena
![]()
Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 s
Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar
Synnøve skriver på en roman på faren, men får det ikke helt til da hun reiser hjem til ham i jula. Det blir for nært. Faren har fått hjerneblødning, og hun savner den han var før da han var den hun kunne snakke med om alt. Nå er han merkbart redusert og blir aldri den samme igjen. Skrivingen løsner når hun fletter inn andre skikkelser. Vi møter unge Mari, student, som mister seg selv i møte med den eldre veilederen Eskild. Mari skriver en fordypningsoppgave om Virginia Woolfs Orlando. Vi møter også skuespilleren Live som spiller Anna Karenina på teatret, og lever sammen med den manipulerende herskesyke Eva, samt Anna, alenemora som fortsatt er i krise etter et samlivsbrudd.
På mesterlig vis er alle disse historiene flettet sammen, og hvordan avdekkes gradvis som du leser.
Det jeg derimot ikke får helt til å henge sammen er Synnøve og farens historie med de andres. Ikke annet enn, som jeg kan tenke meg, er at Synnøve også forteller om seg selv gjennom de andre tre hovedpersonene, at de på en måte er hennes delpersonligheter, skjønt det tror jeg ikke egentlig heller. Men kanskje Anna er. Anna er nærmest til å være det, da hun i starten heter Synnøve, men den allvitende fortelleren på et tidspunkt bestemmer seg for å kalle henne Anna. Senere får vi innskutt en setning hvor hun tenker tilbake på skoletiden da hun kysser en jente på skolens do, og noen kaller hennes Synnis.
Imidlertid har forfatteren sagt i intervjuer at dette ikke er en roman hvor nysgjerrige kan finne ut av hvem Synnøve er, eller hva hun har gjort. Det er fiksjon, selv om noe er selvbiografisk.
Hvor og når selvbiografien slutter og går over i fiksjonen skal jeg ikke spekulere så mye på, og det har egentlig ingenting å si for fortellingen heller. Jeg synes Macody Lund bruker noen interessante virkemidler, gjør noen regigrep som jeg synes fungerer godt. Jeg synes i sum det er elegant gjort, spesielt overgangene mellom forbindelsene og hvordan de gradvis blir synliggjort. Macody Lund har utdannelse og erfaring både fra film, scene og litteratur, og det er tydelig at hun behersker sine virkemidler.
Heidi Linde har gjort noe av det samme grepet i Norsk sokkel, med personer som er forbundet med hverandre gjennom forskjellige historier, men jeg synes Lund behersker dette bedre, men så er det også færre historier å forholde seg til her. Jeg får også assosiasjoner til Michael Cunninghams The Hours, både i forhold til inndelingen av boka i tre kvinnehistorier, men sikkert også fordi det er mye som dreier seg om Virginia Woolf. Helt til sist ønsker jeg å nevne at jeg synes det er noe Tillersk (Carl Frode) over skildringen av den mellommenneskelige dynamikken, kommunikasjonen, måten de vikler seg inn i ekle maktspill på, hvor noen hersker, styrer den andre, manipulerer. Spesielt er forholdet mellom Live og Eva ypperlig beskrevet, det er til å få vondt i magen av.
Personar du kanskje kjenner er absolutt en godkjent og lovende debut, men jeg håper neste roman blir mer enhetlig. I denne boka kan det virke som hun ikke helt har bestemt seg for hvilken bok hun ville skrive, siden det ikke funket for henne kun å skrive romanen om sin far, men flettet inn andre historier. Synnøve Macody Lund har et nydelig språk, og jeg håper og regner med at vi får mer god litteratur fra henne fremover.
Samlaget om boka HER, om forfatteren, f. 1976 HER
Intervjuer verdt å lese:
Aftenposten, Klassekampen, Dagsavisen
Andre bloggere:
Tine, Lena
Foto: filmweb
Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner, 208 s
Samlaget 2015
Kilde: Leseeksemplar