Roy Jacobsen har kommet med oppfølgeren til den populære og kritikerroste De Usynlige. Hvitt hav er en mye mer heftig roman, det skjer veldig mye på noen få uker. Ingrid drar tilbake til Barrøy som voksen, og skaper seg et liv der ute. Vandrende i fjæra finner hun lik av soldater, og en halvdød som hun pleier til live. Amore..
![]()
Soldaten Ingrid pleier liv i er russisk, han heter Aleksander. Krigsskipet MS Rigel er senket i havet utenfor, mange soldater døde.
Hun lærer ham noe norsk, de prøver å skape seg et liv, selv om Ingrid vet at han ikke kommer til å bli. Det blir intens, krigen er i landet. Myndighetene er ute etter soldatene, landet er okkupert av tyskere.
Fra Finnmark kommer det flyktninger, og Ingrid engasjerer seg. Etter at hun ble overrumplet, syk og innlagt på fastlandet. Da hun blir frisk drar hun tilbake, med flyktningene på båten, hun er gravid og har seg med skipperen, Aleksander er borte.
Fødselen er særdeles spesiell. Noen anmeldere blant annet Marta Norheim i NRK synes det blir for mye, aldeles for mye, Ingrid er et overmenneske.
Andre, som Dagsavisen. hyller romanen i skyene, Roy Jacobsen har med denne romanen og De usynlige skrevet noe av det beste i vår tid.
Hva mener så jeg?
Jeg likte boka, den var sterk, gripende på mange måter. Jacobsen skildrer meget godt livet på kysten, øya, byen, havet. Ingrid er en tøff kvinne, meislet i noe hardt og solid, hun gikk rett på, tok for seg, ordnet opp, a woman has to do what a woman has to do. Han skriver godt, ingen tvil om det.
Intens er den fordi den foregår noen korte krigsuker, under krigen lever folket under helt andre vilkår enn ellers, alle er preget på en eller annen måte.
Spesielt er det også å lese om flyktningetrafikken fra Finnmark, alle som måtte skaffes bo og mat, folk losjerte dem inn i ledige rom, i tomme hus. Interessant apropos til dagens flyktningestrøm.
En bok verdt å lese.
(Jeg leste ferdig romanen for over en uke siden, derfor blir kanskje innlegget noe knapt.)
Andre bloggere:
Kleppanrova
Min omtale om De Usynlige
![]()
Soldaten Ingrid pleier liv i er russisk, han heter Aleksander. Krigsskipet MS Rigel er senket i havet utenfor, mange soldater døde.
Hun lærer ham noe norsk, de prøver å skape seg et liv, selv om Ingrid vet at han ikke kommer til å bli. Det blir intens, krigen er i landet. Myndighetene er ute etter soldatene, landet er okkupert av tyskere.
Fra Finnmark kommer det flyktninger, og Ingrid engasjerer seg. Etter at hun ble overrumplet, syk og innlagt på fastlandet. Da hun blir frisk drar hun tilbake, med flyktningene på båten, hun er gravid og har seg med skipperen, Aleksander er borte.
Fødselen er særdeles spesiell. Noen anmeldere blant annet Marta Norheim i NRK synes det blir for mye, aldeles for mye, Ingrid er et overmenneske.
Andre, som Dagsavisen. hyller romanen i skyene, Roy Jacobsen har med denne romanen og De usynlige skrevet noe av det beste i vår tid.
Hva mener så jeg?
Jeg likte boka, den var sterk, gripende på mange måter. Jacobsen skildrer meget godt livet på kysten, øya, byen, havet. Ingrid er en tøff kvinne, meislet i noe hardt og solid, hun gikk rett på, tok for seg, ordnet opp, a woman has to do what a woman has to do. Han skriver godt, ingen tvil om det.
Intens er den fordi den foregår noen korte krigsuker, under krigen lever folket under helt andre vilkår enn ellers, alle er preget på en eller annen måte.
Spesielt er det også å lese om flyktningetrafikken fra Finnmark, alle som måtte skaffes bo og mat, folk losjerte dem inn i ledige rom, i tomme hus. Interessant apropos til dagens flyktningestrøm.
En bok verdt å lese.
(Jeg leste ferdig romanen for over en uke siden, derfor blir kanskje innlegget noe knapt.)
Andre bloggere:
Kleppanrova
Min omtale om De Usynlige
Meg og Roy Jacobsen som signerer Hvitt hav under bokmøte med forlaget i Trondheim tidligere i høst. Boka fikk jeg et frieksemplar av der.
Roy Jacobsen: Hvitt hav, 235 s
Cappelen Damm 2015
Kilde : Frieksemplar
Roy Jacobsen: Hvitt hav, 235 s
Cappelen Damm 2015
Kilde : Frieksemplar