Ingvild H. Rishøi skrev den glitrende novellesamlingen Vinternoveller i 2014, og ble kortlista til Bokbloggerprisen for den. I juli samleser vi, men siden jeg har lest den før, har jeg lest de andre to novellesamlingene hennes, samt barneboka Pling i bollen. Moshonista etterlyste den morsomste og den tristeste novella hennes på bloggen sin. Alt er jo trist omtrent, av det Rishøi skriver, med unntatt av rim og reglene for barn.
![]()
![]()
Jeg ble så inspirert av Samlesingsinnlegget tl Moshonista at jeg nå har lest både Historien om Fru Berg og La Stå!, samt at jeg hørte lydboka Pling i bollen mens jeg lagde middag i dag.
Her kommer noen svært korte spontanomtaler, i håp om at flere lar seg inspirere. Min anbefaling er at du leser/lytter til Pling i bollen til slutt, så du får løftet stemningen og justert inntrykket av Rishøi som den tristeste samtidsforfatteren ever.
Gyldendal 2011, 118 sider, 5 noveller. Lånt på biblioteket.
Rishøi skriver så fint, men det er så trist... Alle novellene skaper en stemning, så var , så trist, om vonde ting, om barndom, om å være skilsmissebarn, om en småbarnsfar hvis kone blir veldig deprimert (Jentene mine) , om å miste kjæledyr (Historien om fru Berg), om å miste en bror som blir psykisk dårlig (Det som lyser) . Den minst dystre er novellen "The life and death of Janis Joplin," om en syttenåring, som er så lik henne, en jente som strever fælt på skolen..
2008, 141 sider, 7 noveller/historier, lånt på biblioteket
Dette er den tredje novellesamlingen jeg har lest av Rishøi, dvs jeg har lest meg bakover i hennes forfatterskap. Dette er også en god samling, men ikke den beste. Rishøi har faktisk blitt bedre med hver samling. De novellene som gjorde mest inntrykk på meg her var Det regner inn, Hilsen Julie og Jimmy sa. Flere av novellene gir noe å tygge på, som Hilsen Julie og Kanskje for alltid, siden de har uklare slutter. La stå! er en fin finito på hele samlingen hvor vi møter igjen Lila og Katarina som innledet med Det regner inn. Alt som slutter på arie og Ariel var de stykkene som ga meg minst.
Cappelen Damm, 2011, 56 sider eller 32 minutter, Storytel.
Denne lasta jeg ned fra Storytel og hørte på mens jeg laget middag i dag. Den var faktisk veldig fin (og ufin) og morsom. Rishøi leste selv en del av reglene, samt at det var laget musikk til flere av dem, og det gjorde hele lydboka veldig lett og stemningsfull. Jeg tok meg i å nynne og smådanse, ja, dette var et gledens album. Det var flere rim om menn med problemer, som snorket og gikk med bleier. Det om Herr Shelley og salige Sally som drakk og herjet værre var også veldig morsomt, men kanskje ikke for de aller minste? Anbefales for store og små.
Reading Randi har skrevet et flott og fyldig blogginnlegg om Pling i bollenHER
Sist, men ikke minst må jeg si noen ord om den nominerte Vinternoveller og gjør det ved å kopiere min hovedkonklusjon, samt linke til min tidligere omtale HER
Ingvil H. Rishøi har skrevet noen veldig gode stemningsfulle noveller som rommer så mye. Det vanskelig å legge fra seg boka, selv om jeg måtte gi en ferdiglest novelle litt tid til å synke før jeg startet på en ny. Dette er vemodig lesestoff, ganske trist og alvorlig. Jeg får så vondt av alenemora som sliter sånn økonomisk, men som vil det beste for dattra si. Jeg får så godt for lille Alexa, for en skjønn liten unge. Jeg får så vondt av Thomas som vil, men ikke helt får det til, av Rebecca som tar alt for mye ansvar for sine småsøsken og utsetter både dem og seg for stor fare i Vinter-Norge. Denne siste novella minner meg forøvrig litt om Agate Øksendals Kaupangs debutroman Å holde pusten (2013) i tematikk og stil. Her møter vi også en 17-åring med en lillesøster som vil rømme fra barnevernet, og som selv er litt ute å kjøre.
Rishøi beskriver i denne samlingen fortvilelse og hverdagkampen, maler karakterer, sitasjoner og miljø på en utsøkt måte med sine fine pensler. Dette er fortellinger om fortvilelse, men også om håp.
Det er så vart skrevet, så innsiktsfullt. Rishøi makter å skildre menneskeskjebner på kanten, med få ord i sine historier, på en måte som gjør stort inntrykk på denne leseren. Jeg ble skikkelig berørt.
Jeg leser garantert mer av Rishøis noveller.
Rishøi beskriver i denne samlingen fortvilelse og hverdagkampen, maler karakterer, sitasjoner og miljø på en utsøkt måte med sine fine pensler. Dette er fortellinger om fortvilelse, men også om håp.
Det er så vart skrevet, så innsiktsfullt. Rishøi makter å skildre menneskeskjebner på kanten, med få ord i sine historier, på en måte som gjør stort inntrykk på denne leseren. Jeg ble skikkelig berørt.
Jeg leser garantert mer av Rishøis noveller.
-----Og det kan vi si jeg har gjort! Anbefaler flere å gjøre det!
Følg med på Bokbloggerprisen 2015 HER