Debutanten (22) Edouard Louis har fått mye oppmerksomhet både i Frankrike og andre land for sin selvbiografiske roman Farvel til Eddy Bellegueule. Forfatteren kommer også til Norge neste uke, blant annet til Litteraturrfestivalen på Lillehammer, noe som er grunnen til at jeg leste boka akkurat nå. Tidligere har jeg lest trilogien til Margaret Atwood og Lena Anderssons Rettstridig Forføyning av samme grunn. Louis roman grep meg ikke på samme måte som Atwood og Andersson, og kanskje ble det litt urettferdig overfor den unge debutanten (som er like gammel som min yngste sønn) å lese hans bok rett etter enorme litterære kanoner som Atwood og Andersson. Nuvel, Louis har likevel levert en bok verdt å lese, vond, rå, mørk, realistisk. naken og brutalt ærlig som den er.
Eddy er en gutt, litt annerledes enn de andre guttene i landsbygda. Han er femi. Han får fort et stempel som homse, femikladd og lignende og skjellsordene hagler, både ute i skolegården, på fritiden og hjemme. Foreldrene sliter med å få endene til å møtes. Faren er forsørger, slik menn og fedre skal være. Mødrene er helst hjemmeværende og føder unger. Mora til Eddy mener selv at hun er intelligent og er fortvilt over at hun ikke fikk den utdanningen som kokk som hun ønsket seg, men tidlige barnefødsler satte en stopper for det. Faren jobber på fabrikken, men er ofte sykmeldt på grunn av en vond rygg. Smertene døyver han med mye alkohol. Han er vulgær, slem og tildels sadistisk overfor egne barn. Han utøver både fysisk og psykisk vold. Men innimellom både sier han og viser han at han er glad i Eddy, selv om Eddy ikke tror noe på det.
Det er hjerteskjærende å lese hvor lite foreldrene evner å se barnet sitt, og det er hjerteskjærende å lese om hvor ille Eddy blir mobbet av andre unger.
Voldsskildringene er direkte, intet blir overlatt til fantasien:
"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dets system, luker den vekk.
I korridoren dukket det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spyttet meg i fleisen. Her ! Ta imot!
Spyttklysene rant langsomt nedover ansiltet mitt, gul og tyktlflytende…. " (s.11. Dette er åpningen av romanen)
Det er en del slike ekle skildringer, som jeg personlig tenker ikke er nødvendige, vi skjønner jo hva som skjer likevel, uten å få det gnidd inn, hvordan spyttet ser ut og oppfører seg.
Romanen er skrevet gjennomført direkte, rått, brutalt ærlig. Det gjelder også sexscener som beskrives, hvor unge gutter utforsker hverandre etter å ha sett på pronofilmer sammen.
Når det gjelder Eddys homofili, er det helt klart et gjennomgående tema i boka, Hvor sterkt han prøver å være som de andre guttene, hvor sterkt han prøver å like jenter, men han greier det ikke. Hva som skjer når Eddy flytter og begynner på skole et annet sted, vet vi ikke så mye om, men at det er redningen for ham på mange måter, er det ingen tvil om.
Romanen er både en oppvekstroman om søken etter identitet, både seksuelt og ellers i forhold til den man er, men også en roman om klasse. I Eddys barndom, i hans familie, i landsbyen er det tradisjonelle kjønnsroller som gjelder, det er fattigdom, mye vold, alkohol, man skal ikke stikke seg frem, alle som prøver å være bedre ann andre, eller annerledes, blir hånet, satt utenfor eller holdt nede. En gutt skal bli til Machomann, en jente til mor, basta! Det som er overraskende å tenke på at dette er Nord-Frankrike for 10-15 år siden, men når jeg leser får jeg følelsen av at det tilhører en annen tid, kanskje hundre år siden, ut fra de reaksjonære holdningene og knappheten som rår. Men det er det ikke..
"Det er nesten som om kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på`a. (s.48)"
Du kan lese mer om boka hos forlaget HER
Andre bloggere:
Tine, Leseriet, Tones bokmerke, Rose-Marie, Heartart
Eddy er en gutt, litt annerledes enn de andre guttene i landsbygda. Han er femi. Han får fort et stempel som homse, femikladd og lignende og skjellsordene hagler, både ute i skolegården, på fritiden og hjemme. Foreldrene sliter med å få endene til å møtes. Faren er forsørger, slik menn og fedre skal være. Mødrene er helst hjemmeværende og føder unger. Mora til Eddy mener selv at hun er intelligent og er fortvilt over at hun ikke fikk den utdanningen som kokk som hun ønsket seg, men tidlige barnefødsler satte en stopper for det. Faren jobber på fabrikken, men er ofte sykmeldt på grunn av en vond rygg. Smertene døyver han med mye alkohol. Han er vulgær, slem og tildels sadistisk overfor egne barn. Han utøver både fysisk og psykisk vold. Men innimellom både sier han og viser han at han er glad i Eddy, selv om Eddy ikke tror noe på det.
Det er hjerteskjærende å lese hvor lite foreldrene evner å se barnet sitt, og det er hjerteskjærende å lese om hvor ille Eddy blir mobbet av andre unger.
Voldsskildringene er direkte, intet blir overlatt til fantasien:
"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dets system, luker den vekk.
I korridoren dukket det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spyttet meg i fleisen. Her ! Ta imot!
Spyttklysene rant langsomt nedover ansiltet mitt, gul og tyktlflytende…. " (s.11. Dette er åpningen av romanen)
Det er en del slike ekle skildringer, som jeg personlig tenker ikke er nødvendige, vi skjønner jo hva som skjer likevel, uten å få det gnidd inn, hvordan spyttet ser ut og oppfører seg.
Romanen er skrevet gjennomført direkte, rått, brutalt ærlig. Det gjelder også sexscener som beskrives, hvor unge gutter utforsker hverandre etter å ha sett på pronofilmer sammen.
Når det gjelder Eddys homofili, er det helt klart et gjennomgående tema i boka, Hvor sterkt han prøver å være som de andre guttene, hvor sterkt han prøver å like jenter, men han greier det ikke. Hva som skjer når Eddy flytter og begynner på skole et annet sted, vet vi ikke så mye om, men at det er redningen for ham på mange måter, er det ingen tvil om.
Romanen er både en oppvekstroman om søken etter identitet, både seksuelt og ellers i forhold til den man er, men også en roman om klasse. I Eddys barndom, i hans familie, i landsbyen er det tradisjonelle kjønnsroller som gjelder, det er fattigdom, mye vold, alkohol, man skal ikke stikke seg frem, alle som prøver å være bedre ann andre, eller annerledes, blir hånet, satt utenfor eller holdt nede. En gutt skal bli til Machomann, en jente til mor, basta! Det som er overraskende å tenke på at dette er Nord-Frankrike for 10-15 år siden, men når jeg leser får jeg følelsen av at det tilhører en annen tid, kanskje hundre år siden, ut fra de reaksjonære holdningene og knappheten som rår. Men det er det ikke..
"Det er nesten som om kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på`a. (s.48)"
Du kan lese mer om boka hos forlaget HER
Andre bloggere:
Tine, Leseriet, Tones bokmerke, Rose-Marie, Heartart
Foto: lånt fra dn.no
Edouard Louis: Farvel til Eddy Bellegueule, 173 s
Aschehoug 2015
Kilde: Leseeksemplar
Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker, kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Dette innlegget linkes dit, så flere blir oppmerksom boka. Ha en fin søndag!