Jeg har ikke vært så tiltrukket av å lese Rettsstridig forføyning. Jeg tror det handler om tittelen som jeg synes virker så tørr og teoretisk, og dermed har gått i den villfarelsen at dette har vært en tørr og teoretisk bok om kjærlighet . Intervjuer med forfatteren i diverse aviser har heller ikke overbevist meg helt. Men siden jeg hadde denne boka liggende her, og skal på Lillehammer og litteraturfestival neste uke, noe også Lena Andersson skal, så tenkte jeg at tiden var slagen for en en titt. Boka er kort, bare 184 korte sider. Absolutt overkommelig etter nettopp å ha lest meg gjennom Atwoods trilogi om crakerne, gartnerne og Maddamittene på ca 1300 sider tilsammen. Kort oppsummert: Jeg likte Rettsstridig forføyning veldig godt.
![]()
Ester Nilsson er poet og essayist og lever i et samboerforhold, da hun får et oppdrag om å holde et foredrag om den berømte billedkunstneren Hugo Rask. Ester har vært beundrer av Rask lenge, og under arbeidet med foredraget faller hun hodestups for ham. Han befinner seg i salen og de treffes etterpå. Hun er så forelsket og fjern at samboeren hennes aner uråd og en dag spør henne rett ut. Det ender med at hun faktisk må flytte rett ut, siden leiligheten er hans.
Boka handler om forelskelsen, den håpløse kjærligheten Ester føler for Hugo Rask. Hun venter, drømmer, greier ikke å tyde tegnene rett, tyder og tolker for mye i den ene eller den andre retningen. Det tar tid før det blir mer enn restaurantbesøk og samtaler, til de havner i seng, som hun håper, for da blir det mer alvor, da må han vel mene noe med dem, forplikte seg ? Men, nei, han gjør ikke som Ester ønsker, han er ikke der, men hun fortsetter å tolke og venter og etterhvert bebreider hun ham, og skyver han dermed lenger fra seg. Hun pines og plager seg selv og lengter, og når hun omsider får litt fred for sine plager, blir syk av kjærlighetssorg og fortvilelse, får ham litt ute av sinn og sjelero, så hører hun fra ham, og alt starter på nytt, håpet, lengselen. Han må da mene noe med dem, alikevel ?
Romanen er så inderlig skrevet. Andersson har så stødig grep om språket slik at det føles veldig emosjonellt, i den forstand at jeg er der med Ester og føler det hun føler, og gjenkjenner sterkt følelser jeg selv har opplevd, i forelskelsens opp- og nedturer. Joda, selv om jeg ikke er som Ester, ikke så pågående teit og dum, tror jeg, er det likevel nok å gjenkjenne. Jeg tror de fleste som har vært så hektet på en mann kan kjenne igjen noe av seg selv i Ester og galskapen som en forelskelse reeelt sett kan være. Andersson utforsker forholdet mellom dem og forelskelsens vesen, der en vil mer enn annen, hvor den ene håper videre i selvbedragets maskineri, og ikke greier å se den andre slik han er.
For hva er vel Hugo Rask? Hva vil han med henne? Hun ser nok tegnene, men vil ikke se dem tydelig nok, eller fortrenger dem. Kanskje er han en følelsesmessig tafatt mann, som ikke vil binde seg, er redd for nærhet, som flykter når hun blir for pågående. Eller han er en mann som har flere på gang, men ikke vil være ærlig ovefor henne, siden han liker henne nok til å være venn med noe attåt. Kanskje er han bare et stort ego som vil bli beundret som den kunstneren han er. Kanskje vil han bare ha vennskapet, og ikke er hensynsfull nok til å skjønne hvor vondt han gjør henne ved å stadig helle bensin til hennes følelsers glør hver gang de holder på å slukne.
Jeg vil jo si til Ester, som venninnekoret hennes: Han er ikke noe å samle på, den tosken, kom deg vekk i tide, ikke sull deg bort i drømmer og fantasier. Han er ikke verdt dine følelser. Kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn som ikke vil ha dem, osv.. Men hvem er vel jeg til å si det? Jo, - jeg og vi som kan se det utenfra er de som nettopp kan se det og si det, selv om vi ikke greier det når vi står midt oppe i det selv.
Det er også litt småartig humor i boka. Ester er ganske teoretisk av seg og liker å diskutere, samtale. Hun elsker samtalene, noe som dessverre også går litt i veien for henne. Hun prater seg bort, og hun vil prate gjennom alt, og han vil ikke. Hun vil prate om dem to, om forholdet. Og hun skjønner kanskje til slutt at det ikke er noen vits i, når han ikke vil. Hvor mange damer kan ikke kjenne seg igjen i dette, at de skal prate om alt, prate gjennom alt? Og fører det til noe? Kan de ikke bare se og godta når nok er nok? Andersson har noen fine, gode og tankvekkende refleksjoner, og mange gullkorn som hever denne romanen noen hakk over mange andre bøker om samme tematikk.
Stemningen i boka minner meg litt om den i Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Kanskje er det noe med måten de begge bruker språket på som de har likt, og at det ligger en lett melankoli der.
Rettstridig forføyning er et lite kunstverk av en roman, og jeg skjønner godt at mange har trykket denne forfatteren til sitt bryst. Jeg kan nesten ikke vente med å lese hennes siste bok. Jeg må bare skaffe meg den først.
Massevis av gode kritikker og anmeldelser finner du ved å google, med og uten betalingsmur.
Og hva sier bloggerne?
Tine , Lesende Skrivende/Miriam, Mettemor, Heartart
Jeg vet at flere har lest boka, men har dere skrevet om den? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet, for jeg finner ikke mer på Googles første fem sider..
Boka fikk jeg på Gyldendals bokmøte i Trondheim i høst. Mer om boka HER
Lena Andersson: Rettsstridig forføyning, 184 s
Gyldendal pocket 2015
Ester Nilsson er poet og essayist og lever i et samboerforhold, da hun får et oppdrag om å holde et foredrag om den berømte billedkunstneren Hugo Rask. Ester har vært beundrer av Rask lenge, og under arbeidet med foredraget faller hun hodestups for ham. Han befinner seg i salen og de treffes etterpå. Hun er så forelsket og fjern at samboeren hennes aner uråd og en dag spør henne rett ut. Det ender med at hun faktisk må flytte rett ut, siden leiligheten er hans.
Boka handler om forelskelsen, den håpløse kjærligheten Ester føler for Hugo Rask. Hun venter, drømmer, greier ikke å tyde tegnene rett, tyder og tolker for mye i den ene eller den andre retningen. Det tar tid før det blir mer enn restaurantbesøk og samtaler, til de havner i seng, som hun håper, for da blir det mer alvor, da må han vel mene noe med dem, forplikte seg ? Men, nei, han gjør ikke som Ester ønsker, han er ikke der, men hun fortsetter å tolke og venter og etterhvert bebreider hun ham, og skyver han dermed lenger fra seg. Hun pines og plager seg selv og lengter, og når hun omsider får litt fred for sine plager, blir syk av kjærlighetssorg og fortvilelse, får ham litt ute av sinn og sjelero, så hører hun fra ham, og alt starter på nytt, håpet, lengselen. Han må da mene noe med dem, alikevel ?
Romanen er så inderlig skrevet. Andersson har så stødig grep om språket slik at det føles veldig emosjonellt, i den forstand at jeg er der med Ester og føler det hun føler, og gjenkjenner sterkt følelser jeg selv har opplevd, i forelskelsens opp- og nedturer. Joda, selv om jeg ikke er som Ester, ikke så pågående teit og dum, tror jeg, er det likevel nok å gjenkjenne. Jeg tror de fleste som har vært så hektet på en mann kan kjenne igjen noe av seg selv i Ester og galskapen som en forelskelse reeelt sett kan være. Andersson utforsker forholdet mellom dem og forelskelsens vesen, der en vil mer enn annen, hvor den ene håper videre i selvbedragets maskineri, og ikke greier å se den andre slik han er.
For hva er vel Hugo Rask? Hva vil han med henne? Hun ser nok tegnene, men vil ikke se dem tydelig nok, eller fortrenger dem. Kanskje er han en følelsesmessig tafatt mann, som ikke vil binde seg, er redd for nærhet, som flykter når hun blir for pågående. Eller han er en mann som har flere på gang, men ikke vil være ærlig ovefor henne, siden han liker henne nok til å være venn med noe attåt. Kanskje er han bare et stort ego som vil bli beundret som den kunstneren han er. Kanskje vil han bare ha vennskapet, og ikke er hensynsfull nok til å skjønne hvor vondt han gjør henne ved å stadig helle bensin til hennes følelsers glør hver gang de holder på å slukne.
Jeg vil jo si til Ester, som venninnekoret hennes: Han er ikke noe å samle på, den tosken, kom deg vekk i tide, ikke sull deg bort i drømmer og fantasier. Han er ikke verdt dine følelser. Kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn som ikke vil ha dem, osv.. Men hvem er vel jeg til å si det? Jo, - jeg og vi som kan se det utenfra er de som nettopp kan se det og si det, selv om vi ikke greier det når vi står midt oppe i det selv.
Det er også litt småartig humor i boka. Ester er ganske teoretisk av seg og liker å diskutere, samtale. Hun elsker samtalene, noe som dessverre også går litt i veien for henne. Hun prater seg bort, og hun vil prate gjennom alt, og han vil ikke. Hun vil prate om dem to, om forholdet. Og hun skjønner kanskje til slutt at det ikke er noen vits i, når han ikke vil. Hvor mange damer kan ikke kjenne seg igjen i dette, at de skal prate om alt, prate gjennom alt? Og fører det til noe? Kan de ikke bare se og godta når nok er nok? Andersson har noen fine, gode og tankvekkende refleksjoner, og mange gullkorn som hever denne romanen noen hakk over mange andre bøker om samme tematikk.
Stemningen i boka minner meg litt om den i Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Kanskje er det noe med måten de begge bruker språket på som de har likt, og at det ligger en lett melankoli der.
Rettstridig forføyning er et lite kunstverk av en roman, og jeg skjønner godt at mange har trykket denne forfatteren til sitt bryst. Jeg kan nesten ikke vente med å lese hennes siste bok. Jeg må bare skaffe meg den først.
Massevis av gode kritikker og anmeldelser finner du ved å google, med og uten betalingsmur.
Og hva sier bloggerne?
Tine , Lesende Skrivende/Miriam, Mettemor, Heartart
Jeg vet at flere har lest boka, men har dere skrevet om den? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet, for jeg finner ikke mer på Googles første fem sider..
Boka fikk jeg på Gyldendals bokmøte i Trondheim i høst. Mer om boka HER
Lena Andersson: Rettsstridig forføyning, 184 s
Gyldendal pocket 2015