Hanne Ørstavik er en forfatter som jeg har fulgt lenge, siden debuten faktisk. Men jeg tror ikke jeg har lest en eneste bok av henne. Jeg er litt usikker. Kanskje leste jeg en av de tidligste, Presten (2004) kan det hende det var. Og så har jeg Kjærlighet (1997) i hylla mi, ulest. Og så husker jeg så godt tittelen Like så sant som jeg er virkelig, til boka hun skrev i 1999. Hun har i alt skrevet 15 bøker, så det er en produktiv dame vi snakker om. Jeg har hørt henne lese flere ganger, jeg har sett og lest mange intervjuer og anmeldelser, så hvorfor har jeg ikke lest flere bøker av henne? Det har jeg faktisk ikke noe svar på. Nå har jeg i alle fall lest hennes ferske roman På terrassen i mørket. Og de fine setningene som i titlene, er det mye av i denne boka. Helt annerledes enn det meste som skrives, i form. Ørstavik har en helt særegen skrivestil, selv om jeg får assosiasjoner til Vigdis Hjort når jeg leser. Men det kan handle like mye om innhold.
Fortellingen handler om Paula, som er sosialantropolog. Hun reiser til Spania, Malaga hvor hun har leid en leilighet via universitetet der. Det er slutt med Jostein, som hun har vært sammen med i 2,5 år. Paula er ca 40, og hjemme har hun en syk datter, som moren passer.
Paula har bestemt seg for å tilby eksortetjenester i Malaga. Hun har satt inn annonse og fått et par napp. Om kveldene sitter hun på terassen og tenker, eller hun snakker med Vera, en kvinne som bor i huset. Vera er halvt indiansk og kan mye om Amazonas og om sjamanisme.
Paula har stor kjærlighetssorg, og tenker mye på det å elske, hvordan hun elsker, og hvorfor hun velger å elske de som gir så lite tilbake, som faren og Jostein. Hun elsker faren sin høyt, men han var ofte ikke tilgjengelig for henne, emosjonellt.
Vera tilbyr henne en trommereise, for å hente tilbake noe av sjelen, som hun kan ha mistet, for å finne seg selv igjen, bli hel.
Sjelehenting er en viktig del av den terapeutiske tradisjonen sjamaner i indianske kulturer driver med. Paula blir med på det.
Paula er også svært opptatt av antropologen Margareth Mead og hennes mann Gregory Bateson, som også var forsker og biolog og som skrev den berømte Ånd og natur (Mind and nature). Paule tenker på så mye, også på Jungiansk psykologi, og om mange ting som ledd å finne ut av seg selv. Og på hva eskortetjenestene er for henne, om de kan brukes til noe faglig sett, eller om de bare er en utforsking av hennes egen seksualitet, eller noe annet, et savn. Hvordan hun opplever disse erfaringene overlater jeg til nye lesere å finne ut. Selv var jeg veldig nysgjerrig på hva det gjorde med henne.
Nå ble det ganske mye om bokas innhold her i starten, men det er kanskje fordi jeg synes den rommer så mye. Hanne Ørstavik har skrevet en roman som i form består av en meget vevet tekst. Nåtiden i Malaga, samværet med de menn som har betalt for henne og samtalene med Vera, og stundene på terassen i mørket, veves sammen med minner fra fortiden- om barndommen i Finnmark, om dagene med Jostein, om samværet med dattra, og med tanker og følelser, sorgen. Ørstavik borrer dypt i Paulas forståelse eller følelse av det å elske, hva er kjærlighet for henne, hva er kjærlighet for andre. Hun beskriver sorgen så inderlig, hvordan den fysisk kjennes i brystet. Det blir så nakent, så riktig, så vondt. Fordi det er en følelse jeg selv kan gjenkjenne slik hun beskriver det.
Ørstavik er rå på øyeblikkskildringene av sex. Jeg har ikke lest så mange kvinnelige forfattere skrive slik om sex. Jo, kanskje Vigdis Hjort. Og Anne B Ragde i sine eldre bøker. Og jeg tar meg i å tenke, er dette nesten pornografisk? Eller er det erotisk? Har det noe å si? Skildringene er jo en del forfatterens utforsking av seksualitet, som jeg har forstått har stått sentralt også i Ørstaviks tidligere bøker.
Likevel er det ikke seksualiteten jeg opplever som det viktigste i boka. Men hvem hun er, om hva kjærlighet er, om hvordan hun elsker og hvorfor. Om å bli hel etter stor sorg.
Paula drikker mye, og drikkingen har også en sentral rolle. Når Paula har det fælt drikker hun ganske mye, og drikker seg full. Det er litt Hjortsk over dette også.
Skrivestilen er særegen. Her er det lite vanlig setningsbygging. Ord, og ufullstendige setninger og bisetninger veves sammen. Tegnsetting er heller ikke som vanlig. Spørsmål ledsages av punktum. Enkeltord blir stående alene. SOM. Dette var uvant i starten, men jeg vente meg til det. Hun får frem følelser, tanker, du skjønner hva det handler om, hva hun prøver å si, hun belyser også hvor vanskelig det kan være å sette ord på alt. Men det fungerer.
Jeg ble glad i denne romanen, i Ørstaviks skrivestil og at hun borrer så dypt som hun gjør, og er så naken og ærlig. Det henger igjen en sårhet etter å ha lest denne boka. Den berørte meg på et personlig plan. Ikke at jeg har drevet med eskorte. Det har jeg absolutt ikke. Og for det meste kjenner jeg meg heller ikke igjen i Paulas handlinger. Men den vanskelige kjærligheten, den vet jeg mye om. Følelsene, prosessene man går gjennom for å finne ut av. Det kan jeg mye om. Og kanskje er det det veldig mange av oss baler med/har balet med. Å finne ut av den vanskelige kjærligheten, om våre valg, hvorfor, forsøke å endre noen mønster. Sorgen.
"Den første vinflaska vi delte gjorde meg glad, varm, men så pleide det å synke, og jeg kunne gå meg fast, i et spor, en sorg eller noe som gnaget i meg, mellom oss, gå meg fast der, når vi hadde tømt den andre flaska også, og begynne å male, male oss ned, at han ikke ville ligge med meg, ikke ville ha meg. " (s.84)
Det er mye om Jostein i boka. Hun tenker på ham, som også drakk mye, hun tenker på sitt eget mørke og sammenligner:
" For Jostein var byen og natta og sex og alkoholrusen mørke. Dette er et annet mørke. Dette er som mørket nedi jorda, der hvor noe gror. Hvor en ikke ser, men bare må ha tillit til at det skjer. ( s.95)
"
Etter trommereisen med Vera tenker hun på egen opplevelser, som er på kanten, utenfor det hun sysler med i sin vitenskaplige jobb og miljø, og reflekterer på om det ikke er mulig å samordne forskjellige syn . Vitenskap versus ånd.:
" Jeg har ikke fortalt Vera om reinen som har fulgt meg de siste to årene. Jeg har ikke snakket til noen om henne. Jeg er forsker, jeg skriver vitenskaplige artikler, når det blir noe ledig så ligger jeg an til professorat. Men jeg må innrømme at det blir mer og mer merkelig for meg at disse tingene skal adskilles, bildene inne i meg, og verden der ute, for de henger sammen og virker inn på hverandre. Er det vitenskap å se bort fra det , at det er sånn det er. Gregory var opptatt av skjønnhet, for ham var også det en del av biologien. Hvem bestemmer verden, hva som er skal inngå og ikke, hva som er sant og virkelig. Kan ikke mine forslag være like gyldige som en annens. Reinen er virkelig for meg. " (s.139)
På terrassen i mørker er på mange måter en svært sanselig erindringsroman, skrevet av en særegen stemme, en forfatter jeg absolutt skal lese mer av.
Du kan lese mer om boka HER . Der ligger det også snutter av mange meget gode anmeldelser som boka har fått.
Om forfatteren på wikipedia, født 1968, vokst opp i Fana, Finnmark. Oversatt til flere språk og fått flere priser.
Et knippe anmeldelser og blogger:
VG- : "Ørstavik beskriver hvordan vi innerst inne står helt alene. Der «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» skildret frykten for å ikke nå frem til en annen, beskriver «På terrassen i mørket» frykten for ikke å kunne nå frem til seg selv. Den legger igjen en forståelse av at det er mulig, at man kanskje må helt ut i mørket for å avdekke lyset, bit for bit."
NRK: "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
Aftenposten - mener forfatteren glir inn i en ny fase, men at boka ender i et mystisk terapiprosjekt
Dagbladet: "Få skriver så klokt om henne om det å ikke bli elsket."
Dagsavisen: "Sensuell sjamanisme.Temaet som gjentas gjennomgående i boken, nærmest som et mantra, er hvordan være nær en annen uten å forsvinne selv. «På terrassen i mørket» er en bok om kjærlighetssorg og eskapisme, fylt av sensorisk persepsjon, smaker og lukter. Det handler om verdener som kollapser og ting man ikke finner tilbake til"
Pst.. Bokbloggerprisaktuell kandidat i høyeste grad!
Fortellingen handler om Paula, som er sosialantropolog. Hun reiser til Spania, Malaga hvor hun har leid en leilighet via universitetet der. Det er slutt med Jostein, som hun har vært sammen med i 2,5 år. Paula er ca 40, og hjemme har hun en syk datter, som moren passer.
Paula har bestemt seg for å tilby eksortetjenester i Malaga. Hun har satt inn annonse og fått et par napp. Om kveldene sitter hun på terassen og tenker, eller hun snakker med Vera, en kvinne som bor i huset. Vera er halvt indiansk og kan mye om Amazonas og om sjamanisme.
Paula har stor kjærlighetssorg, og tenker mye på det å elske, hvordan hun elsker, og hvorfor hun velger å elske de som gir så lite tilbake, som faren og Jostein. Hun elsker faren sin høyt, men han var ofte ikke tilgjengelig for henne, emosjonellt.
Vera tilbyr henne en trommereise, for å hente tilbake noe av sjelen, som hun kan ha mistet, for å finne seg selv igjen, bli hel.
Sjelehenting er en viktig del av den terapeutiske tradisjonen sjamaner i indianske kulturer driver med. Paula blir med på det.
Paula er også svært opptatt av antropologen Margareth Mead og hennes mann Gregory Bateson, som også var forsker og biolog og som skrev den berømte Ånd og natur (Mind and nature). Paule tenker på så mye, også på Jungiansk psykologi, og om mange ting som ledd å finne ut av seg selv. Og på hva eskortetjenestene er for henne, om de kan brukes til noe faglig sett, eller om de bare er en utforsking av hennes egen seksualitet, eller noe annet, et savn. Hvordan hun opplever disse erfaringene overlater jeg til nye lesere å finne ut. Selv var jeg veldig nysgjerrig på hva det gjorde med henne.
Nå ble det ganske mye om bokas innhold her i starten, men det er kanskje fordi jeg synes den rommer så mye. Hanne Ørstavik har skrevet en roman som i form består av en meget vevet tekst. Nåtiden i Malaga, samværet med de menn som har betalt for henne og samtalene med Vera, og stundene på terassen i mørket, veves sammen med minner fra fortiden- om barndommen i Finnmark, om dagene med Jostein, om samværet med dattra, og med tanker og følelser, sorgen. Ørstavik borrer dypt i Paulas forståelse eller følelse av det å elske, hva er kjærlighet for henne, hva er kjærlighet for andre. Hun beskriver sorgen så inderlig, hvordan den fysisk kjennes i brystet. Det blir så nakent, så riktig, så vondt. Fordi det er en følelse jeg selv kan gjenkjenne slik hun beskriver det.
Ørstavik er rå på øyeblikkskildringene av sex. Jeg har ikke lest så mange kvinnelige forfattere skrive slik om sex. Jo, kanskje Vigdis Hjort. Og Anne B Ragde i sine eldre bøker. Og jeg tar meg i å tenke, er dette nesten pornografisk? Eller er det erotisk? Har det noe å si? Skildringene er jo en del forfatterens utforsking av seksualitet, som jeg har forstått har stått sentralt også i Ørstaviks tidligere bøker.
Likevel er det ikke seksualiteten jeg opplever som det viktigste i boka. Men hvem hun er, om hva kjærlighet er, om hvordan hun elsker og hvorfor. Om å bli hel etter stor sorg.
Paula drikker mye, og drikkingen har også en sentral rolle. Når Paula har det fælt drikker hun ganske mye, og drikker seg full. Det er litt Hjortsk over dette også.
Skrivestilen er særegen. Her er det lite vanlig setningsbygging. Ord, og ufullstendige setninger og bisetninger veves sammen. Tegnsetting er heller ikke som vanlig. Spørsmål ledsages av punktum. Enkeltord blir stående alene. SOM. Dette var uvant i starten, men jeg vente meg til det. Hun får frem følelser, tanker, du skjønner hva det handler om, hva hun prøver å si, hun belyser også hvor vanskelig det kan være å sette ord på alt. Men det fungerer.
Jeg ble glad i denne romanen, i Ørstaviks skrivestil og at hun borrer så dypt som hun gjør, og er så naken og ærlig. Det henger igjen en sårhet etter å ha lest denne boka. Den berørte meg på et personlig plan. Ikke at jeg har drevet med eskorte. Det har jeg absolutt ikke. Og for det meste kjenner jeg meg heller ikke igjen i Paulas handlinger. Men den vanskelige kjærligheten, den vet jeg mye om. Følelsene, prosessene man går gjennom for å finne ut av. Det kan jeg mye om. Og kanskje er det det veldig mange av oss baler med/har balet med. Å finne ut av den vanskelige kjærligheten, om våre valg, hvorfor, forsøke å endre noen mønster. Sorgen.
"Den første vinflaska vi delte gjorde meg glad, varm, men så pleide det å synke, og jeg kunne gå meg fast, i et spor, en sorg eller noe som gnaget i meg, mellom oss, gå meg fast der, når vi hadde tømt den andre flaska også, og begynne å male, male oss ned, at han ikke ville ligge med meg, ikke ville ha meg. " (s.84)
Det er mye om Jostein i boka. Hun tenker på ham, som også drakk mye, hun tenker på sitt eget mørke og sammenligner:
" For Jostein var byen og natta og sex og alkoholrusen mørke. Dette er et annet mørke. Dette er som mørket nedi jorda, der hvor noe gror. Hvor en ikke ser, men bare må ha tillit til at det skjer. ( s.95)
"
Etter trommereisen med Vera tenker hun på egen opplevelser, som er på kanten, utenfor det hun sysler med i sin vitenskaplige jobb og miljø, og reflekterer på om det ikke er mulig å samordne forskjellige syn . Vitenskap versus ånd.:
" Jeg har ikke fortalt Vera om reinen som har fulgt meg de siste to årene. Jeg har ikke snakket til noen om henne. Jeg er forsker, jeg skriver vitenskaplige artikler, når det blir noe ledig så ligger jeg an til professorat. Men jeg må innrømme at det blir mer og mer merkelig for meg at disse tingene skal adskilles, bildene inne i meg, og verden der ute, for de henger sammen og virker inn på hverandre. Er det vitenskap å se bort fra det , at det er sånn det er. Gregory var opptatt av skjønnhet, for ham var også det en del av biologien. Hvem bestemmer verden, hva som er skal inngå og ikke, hva som er sant og virkelig. Kan ikke mine forslag være like gyldige som en annens. Reinen er virkelig for meg. " (s.139)
På terrassen i mørker er på mange måter en svært sanselig erindringsroman, skrevet av en særegen stemme, en forfatter jeg absolutt skal lese mer av.
Du kan lese mer om boka HER . Der ligger det også snutter av mange meget gode anmeldelser som boka har fått.
Om forfatteren på wikipedia, født 1968, vokst opp i Fana, Finnmark. Oversatt til flere språk og fått flere priser.
Et knippe anmeldelser og blogger:
VG- : "Ørstavik beskriver hvordan vi innerst inne står helt alene. Der «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» skildret frykten for å ikke nå frem til en annen, beskriver «På terrassen i mørket» frykten for ikke å kunne nå frem til seg selv. Den legger igjen en forståelse av at det er mulig, at man kanskje må helt ut i mørket for å avdekke lyset, bit for bit."
NRK: "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
Aftenposten - mener forfatteren glir inn i en ny fase, men at boka ender i et mystisk terapiprosjekt
Dagbladet: "Få skriver så klokt om henne om det å ikke bli elsket."
Dagsavisen: "Sensuell sjamanisme.Temaet som gjentas gjennomgående i boken, nærmest som et mantra, er hvordan være nær en annen uten å forsvinne selv. «På terrassen i mørket» er en bok om kjærlighetssorg og eskapisme, fylt av sensorisk persepsjon, smaker og lukter. Det handler om verdener som kollapser og ting man ikke finner tilbake til"
Merete Granlund - blogg : Synes Ørstavik spinner for mye på tråden fra forrige bok.
Rose- Maries film- og litteraturblogg - "På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere."
Rose- Maries film- og litteraturblogg - "På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere."
Takk til forlaget Oktober for leseeksemplaret.
I dette innlegget er det noen smakebiter fra boka, og jeg velger derfor å linke den til bloggspalten Smakebit på søndag, hvor du også kan finne smakebiter fra andre bøker.
Hanne Ørstavik. Foto: Dagsavisen
Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket, 221 s
Oktober forlag 2014
Pst.. Bokbloggerprisaktuell kandidat i høyeste grad!