Moshonistas biografilesesirkel: Marcus Thrane - Forbrytelse og straff

" Marcus Thrane skulle bli sittende i rådhusarresten i fire år. I en mørk celle, innerst i gangen, omgitt av lus, lopper, veggdyr, mus og rotter. Som tidsfordriv kunne han finne på å more seg med å dressere mus, men for det meste brukte han tiden til å lese." ( s. 245)

Hvem var Marcus Thrane? Hva hadde han gjort for noe galt? Han startet Arbeider-foreningene i 1848. Han ønsket at vanlige folk skulle få rettigheter som Grunnloven av 1814 tilsa, som ytringsfrihet, allmenn stemmerett for menn og bedre kår for husmenn. Han ble dømt for å å være oppvigler, politisk agitator, en som indirekte oppfordret til revolusjon. Mona Ringvejs biografi om Marcus Thrane viser at han var en annen enn de fryktet, og at han ble uskyldig dømt, dømt til 8 års fengsel kun på fryktbasert hemmelig dommersynsing.



Marcus Thrane ble født i 1817 i Christiania. Han var sønn av David Thrane og Helene Sophie, velstående foreldre i overklassen, og flere slektsledd bakover. Men noe gikk galt for David. Han gjorde underslag og stakk av slik at Helene Sophie ble alene igjen med barna og skammen. Helene Sophie døde da Marcus var 13 år, faren et og et halvt år etter. Marcus vokste deretter opp hos rike velgjørere og ble godt tatt hånd om materielt og med utdanning. Han var en begavet gutt med talent og sans for musikk, litteratur og teater. Om hans barndom før foreldrene døde, vet man lite. Marcus Thrane skrev selv en tisiders selvbiografi på sine eldre dager, men om barndommen intet. Biografene har grunn til å tro at hans barndom preget ham , samt det at han mistet sine foreldre så tidlig, og han etterhvert hadde en uklar sosial og standsmessig tilhørighet.

Marcus Thrane var ikke interessert i penger og sosial status. "Han navigerte ikke sitt liv etter egen vinning" (s.15).  Noe i hans karakter viste det. I sin ungdom jobbet han en stund og reiste så på lykke og fromme ut i Europa, han kunne alltids leve som gatesanger hvis det knep om penger, tenkte han. I Frankrike havnet han i fengsel et par måneder for noen småtterier. Tiden brukte han til å lære seg fransk. Vel hjemme igjen begynte han som lærer i fransk. Han startet så på teologistudier, men avbrøt studiene fordi han forelsket seg i Josephine Buch, som han ville ha. De reiste til Lillehammer, startet egen skole i hjemmet sitt, og fikk selv tre barn der (etterhvert tilsammen fem). Josephine var en høyreist dyktig og dannet dame.  Thrane skrev teaterstykker og de hadde et hjem med sang, musikk og teater. Thrane fikk seg jobb som redaktør i Drammens adresse, men han hadde en tendens til å uttrykke radikale meninger, og måtte forlate denne jobben i 1848 fordi han ikke ville moderere seg. Thrane ble mer og mer interessert i politikk og da særlig arbeidsfolkets rettigheter og kår. Familien slet økonomisk til tider, og han oppdaget ulikehetene i befolkningen. Hans livsoppgave ble å etterstrebe samsvar mellom Grunnloven og den politiske praksis.

Dermed startet han Arbeider-foreningene, "et eventyr som skulle skape forundring blant historikere, begeistring hos husmenn og arbeidere, skrekk og avsky blant embetsmennene og full innsats hos Marcus Thrane"(s.16) Thrane var ingen stor taler, men han skapte tillit rundt seg, og medlemstallet økte raskt og kraftig. Nye avdelinger dukket opp på flere steder. Særlig hadde husmennene det dårlig. De var prisgitt bøndene som de leide en jordlapp hos for å kunne dyrke det de trengte til seg selv og familien, samt at de måtte jobbe for bonden i tillegg. De hadde ingen eiendomsrett og kunne miste jordlappen når de ble gamle og ubrukelige som arbeidsfolk.

Men myndighetene likte ikke det Thrane holdt på med. Han ble tidlig overvåket, på oppdrag fra stattholder Severin Løvenskiold som hadde et horn i øyet til Marcus Thrane. Løvenskiold var erkekonservativ og fryktet de frimodige ytringene til Thrane og han likemenn. Problemet med dette var at Løvenskiold var den som rapporterte direkte til Kong Oscar.  Løvenskiold forsøkte flere ganger å få noe på Thrane slik at han kunne sikte ham for lovbrudd. Han sendte ut politispioner på møtene i Arbeider-foreningene. Det var mye uro og opptøyer i Europa på denne tiden, blant annet hadde   februarrevolusjonen i Frankrike nettopp vært, så de fryktet nok at det samme skulle skje i lille Norge. Men spionene fant intet galt med Thranes utsagn, "agitasjon" eller møtene som sådan. De gikk fredelig for seg, og Thrane selv var særlig nøye med at det skulle foregå ordentlig og på demokratisk vis. Han var ingen tilhenger av Marx lære, og hadde ingen kommunistiske ambisjoner.

Etter en periode på cirka tre år, så skjedde det noen opptøyer på Hønefoss, men de hadde ikke Thrane eller foreningene som sådan noe med, men det var nok til at Thrane og noen til ble siktet. Thrane ble satt i varetekt og der ble han i fire år. Det gikk på helsa løs, men Thrane hadde tro på at rettferdigheten skulle seire da saken skulle opp i Høyesterett. Thrane hadde ikke gjort noe galt. Han ble fengslet fordi de mente han hadde oppfordret til revolusjon, om ikke direkte, så indirekte. Et møte i foreningen hadde fattet et slikt vedtak, som ble omgjort dagen etterpå, men Thrane var ikke ansvarlig for det. Det ble mest fattet som en spøk, sa vitner. Og Thrane selv hadde hele veien frarådet slike tanker. Men dette var det påskuddet Løvenskiold trengte for å få ham i buret. På denne tiden var også forfattere som Henrik Ibsen, Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnsom, og Asmund Vinje også med i møter, og støttet petisjonen som Arbeider-foreningen ønsket å legge frem for Stortinget. Petisjonen var et skriv med ønsker og krav om blant annet allmen stemmerett for menn (ikke bare for bønder og de rike), bedre kår for husmenn, med mer. Ting vi i dag ser på som en selvfølge.

Høyesterett besto av landets dyktigste jurister, og de kunne vel ikke ta feil?
Vel, de gjorde nok det. Dommen og begrunnelsene ble holdt hemmelig, men ettertidens historikere har fått tilgang til materialet, og det viser, ifølge biografen, at det ikke fantes holdepunkter for å dømme Marcus Thrane for det han ble dømt for, som å påstå at han var en trussel for å påvirke til revolusjon.


Marcus Thrane ble dømt til nye fire år i fengsel. Det ble tukthus under kummerlige og helsefarlige forhold, og siden det nye Botsfengselet ble bygd på denne tiden, søkte han om overføring dit. Der skulle det være så meget bedre. Det viste seg dessverre at Botsfengselet ga fangene store psykiske påkjenninger fordi de der ble holdt veldig isolert, og de kunne bli satt i mørke celler på vann og brød som ekstra straff. Flere fanger tok livet av seg og mange ble alvorlig psykisk syke. Thrane gikk også inn i en depresjon.

Utenfor holdt Josephine fortet med barn og politisk aktivitet så godt hun kunne, men hun var veldig fattig og måtte tigge. Hun kjempet også for benådning for mannen sin. Hun ble også syk, og fikk turberkolose. Deres sønn Joseph Marcus døde også , bare 3, 5 år gammel like før Thrane ble fengslet, av lungesykdom. Antageligvis tæret dette veldig på Thane selv, noe som førte til at han var litt fjern i den fasen uroen på Hønefoss skjedde, og det ulykksalige vedtaket om Revolusjon skal ha funnet sted. Men Josephine og Marcus skal ha greid å få til noe privatliv mens han var i fengsel, nok til at Josephine ble gravid med Helene Sophie. Siden mora ble syk måtte hun settes bort.

Siden soningen i Botsfengselet var mer intens enn annen soning slapp Thrane ut etter tre år. Friheten ble feiret med middag sammen med noen fattige venner. Marcus Thrane fikk fire år i frihet sammen med Josephine før hun døde. De bodde i Halden og Arendal. Etter Josephines død, reiste Marcus Thrane med barna til Amerika som mange gjorde på den tiden av politiske årsaker eller av fattigdom. Nytt liv, i det forjettede land. Han livnærte seg som fotograf.
Marcus Thrane flyttet aldri tilbake til Norge. Han døde i 1890, 73 år gammel.
Hans levninger ble hentet av Arbeiderpartiet i 1949 og begravd på Vor Frelsers Gravlund i Oslo.


Tanker om boka:
Biografen om Marcus Thrane er en interessant og gripende historie om en mann som viet sitt liv for rettferdighet og likhet, og mer demokrati. Dessverre ble han et offer for maktmisbruk og frykt. Løvenskiold sørget for det og greide å så splid hos andre myndighetspersoner og likesinnende, nok til å forvirre dommerne i Høyesterett til å faktisk begå et justismord. Det er trist.
Selv om dette var medio 1800-tall, så kan vi se paraleller i dag. Der makta trues, kan enkeltpersoner gjøre alt for å finne noe å ta folk på, slik at de settes ut av spill. Å spille på frykt er veldig ofte effektivt.

Biografien inneholder veldig mye stoff om de politiske prosessene i denne tiden, med masse kildehenvisninger, noe jeg har valgt å ikke gå særlig inn på. For den interesserte henvises det til å lese boka selv. Det står ikke så mye om mannen Marcus Thrane, sikkert fordi det ikke er så mye å finne. Essensen har jeg oppsummert over. Thrane var en begavet, sjarmerende og stillferdig, men kompromissløs mann, forut for sin tid, noe han måtte betale dyrt for. Hans skiftet ofte mellom alvor og spøk, satiren lå på lur, og det kunne ofte misforståes, eller ble brukt for det det var verdt av hans motstandere. Stattholder Severin Løvenskiold var antihelten, drittsekken, som kunne gå over lik for å få fjernet Thrane fra offentligheten og ufarliggjøre Arbeider-foreningene.

Jeg fikk også tanker om at de den gangen både av politiske og økonomiske årsaker utvandret til Amerika. I dag gjør folk fra andre verdensdeler det, - til Europa, til Norge. Har vi glemt vår historie? Hvordan møter vi dem? Det er tross alt ikke så lenge siden mange nordmenn var i samme (flyktninge)båt!

Les mer om Marcus Thrane på wikipedia og om boka HER.

Boka leses i forbindelse med aprils lesing av biografier med tema: Forbrytelse og straff i Moshonistas biografilesesirkel. Der kan du finne linker til andres blogginnlegg om sine biografivalg.