Alle de gode anmeldelsene. Jeg forventet mye. Jeg har likt bøkene til Ørstavik, men var litt lunken til Ti Amo, den forrige. I bli hos meg skriver hun også om det samme kjærlighetsforholdet, men nå er han død. Han lå for døden i Ti amo, som jeg husker, men ville ikke ha noe snakk om det. I avisene har vi lest om kjærestens dødsfall, kreften, sorgen, og i denne boka skriver hun nakent om det, hvordan det var, hvordan de hadde det, og hvordan hun gikk inn i et nytt forhold, at hun tok MDMA som psykedelisk terapi, noe avisene har slått voldsomt opp, sensajonelt , ja du vet.. Men det har i grunn ikke så mye plass i boka.
Å tenke på boka nå, etter at den er ferdiglest gir inntrykk av en bedre roman enn mens jeg leste den. Og det er antagelig en god roman, en sterk roman, siden den gir denne følelsen, selv om mye av den kjedet meg under lesing. Jeg vet jeg banner i kirka, selv om det finnes ganske mange som ikke er fortrolig med Ørstaviks romaner. Men det har jeg vanligvis vært, jeg har lest en del av dem. Jeg liker måten hun utforsker temaer på, kjærligheten, seksualitet, sine egne grenser. Det særegne språket. Men når jeg nå delvis kjedet meg, begynte jeg å irritere meg over språket, hvordan hun lager sin egen grammatikk..
- -han ville meg ikke..
- - som liksom er det redde glemt...
Og derfor jeg er jeg redd for å skrive noe om boka, for den er helt sikkert god. Jeg vil ikke slakte noe som er godt, selv om den ikke falt i smak helt hos meg, eller at timingen er dårlig, eller at jeg har lest nok av lignende tematikk, at jeg ikke orker å lese om sorg og inderlig kjærlighet akkurat nå, at historien er noe forvirrende og på mange nivå når det gjelder synsvinkler og plan i tid og rom. At jeg sikkert egentlig bare orker å lese spennende krim eller sakprosa for tiden. Men jeg kan jo ikke vente i all evighet med å lese den ferdig heller. Jeg fikk en pdf av forlaget, men jeg sliter med å lese på skjerm og trodde det var derfor, men så kom den til meg på biblioteket i forrige uke, og det ble ikke så mye bedre. Leste den ferdig i dag.
Bestemte meg for å lese den ferdig i sola på verandaen. Leste masse anmeldelser etterpå. Et ganske unisont begeistret kritikerkorps. Vel, det er ikke noen vits i å dvele med det, dere trenger ikke høre på meg. Dere vil helt sikkert like den, hvis dere liker Ørstavik.
Jeg ble forvirret til å begynne med : Judith og L , L som døde, de bodde i USA. Jeg og M, i Milano, en Jeg traff , eller Hanne Ø? traff etter at ektemannen var død? Hyppige vekslinger i tid mellom disse, samt turene til Oslo for å treffe sin gamle far på 87, det er det Jeg som gjør, jeg- altså bloggeren- leser Jeg som forfatteren. Ingen tvil om at det er relativt selvbiografisk dette. Jeg går i terapi, psykodynamisk, noe som går igjen i flere av hennes bøker. Mange tilbakeblikk til oppveksten i nord, mor som dro for å studere å bli sosionom, far som ble igjen, barna som ble overlatt til farmor og far, farmor som slo far, far med et voldsomt sinne. Volden som går i arv. Jeg, Hanne? som stadig går inn i voldelige forhold, dvs menn som har en historie med vold i oppveksten, som M, han ble pisket av sin far, som voksen drikker han, men når han ser Jeg drikke, blir han en liten gutt og blir redd og sint. Det er mye redsel her, kanskje det er mest det, ikke sorg. Det er all redselen som kommer opp i forbindelse med sorgen. All den redselen et lite barn vokser opp med, som styrer følelser og relasjoner i livet. Den man bærer meg seg og overfører til neste generasjon.
Når det ble intens,. mer konkret om vold, ble jeg mer hektet. Alle hverdagsdetaljene fra oppveksten, da faller jeg lettere av.
Jeg var spent på det med psykedelisk terapi som hun har fått mye oppmerksomhet for. Det synes jeg ikke tok særlig plass i boka. Jeg har sett en del program om psykedelisk terapi og lest en del om det. Jeg vet det er på full fart inn i andre land, men også her i Norge. Ketamin mot depresjon og MDMA mot PTSD, det gjøres forsøksstudier. Det er modig av Hanne Ørstavik å skrive om det, men det tar som sagt ikke så mye oppmerksomhet i romanen. Noen passasjer de siste 50 sidene. Hun drikker mye mer øl og vi gjennom det hele.. og det er ikke i terapeutisk øyemed, men muligens selvmedisinering. Alkohol er ofte det.
Jeg undret meg over at Jeg som 53-åring inngikk forhold med en yngre mann med så destruktivt sinne i seg, når hun har gått så mange år i terapi. Hjalp det ikke? Var terapeutene for dårlige? Eller er bare disse mønstrene så utrolig vanskelige å endre? Ikke vet jeg, det kommer sikkert an på mange faktorer, men det er lov å undre seg.. Noe må man antagelig leve med hele livet, men kunne hun ikke ha vært uten mann en stund? Det hadde også vært et mulig valg.. Redd for å være alene?
Romanen er også i stor grad selvreflekterende, hvor hun også bruker eksempler fra flere forfattere og henviser til eksempler fra deres bøker, som Virginia Woolf, Per Olav Enquist med flere.. Det ble litt mye , synes jeg. Ofte liker jeg det, og jeg ser at det har med forfattervirksomheten til Jeg å gjøre, men likevel..
Her er et par glitrende passasjer, det er flere av dem, så ikke forstå det slik at jeg mener boka er dårlig. Jeg er mer ambivalent.
Jeg har gjort det en gang før. mdma, da det var en psykedelisk terapeut tilstede. Det som skjer, er at redselen på en måte viker, det blir mulig å være i bildene på en måte som ikke stenger av. (s 140/141)
.., nå tenker jeg at det var jo han som drakk, faren, han drakk og når han var full og ute av kontroll så buste han inn til M og fram med beltet eller pisken eller hva det var, og slo ut av seg alt det han ikke orket å bære på selv. At det var derfor M ble så sint, og under der igjen så redd, når jeg drikker, og at allerede bare etter en øl kan det være noe i ham som begynner å krype sammen og at når jeg har drukket for mye, blir jeg faren i ham, at det glir over og at redselen er så total at det ikke er forskjell mer, faren eller jeg, at full er det farligste av alt for ham.
Jeg vet ikke om det er sånn og jeg kan ikke spørre ham heller. (s. 182-183)
Vel, da har jeg ikke mer å si akkurat nå, kommenter gjerne i kommentarfeltet. Og lest Beathes begeistrede og fine anmeldelse.
Annet fra Hanne Ørstavik:
Hanne Ørstavik: bli hos meg, 211 s
Oktober forlag 2023
PDF fra forlag/ kombinert med papirbok fra biblioteket