Etter å ha lest første bok i serien;
Den svarte svanen , som
jeg likte veldig godt, gledet jeg meg til bok 2 i serien med det umake radarparet Oda og Reidar. Begge skadeskutt av en vanskelig oppvekst på hvert sitt vis. Jeg hadde rukket å lese litt mer lunkne anmeldelser til denne boka, så jeg ble jo ekstra spent på grunn av det. Så spørs det hva det er man liker med en bok, da. For meg ble dette i alle fall en like bra leseopplevelse som
Den svarte svanen. Annerledes, ja, men det synes jeg er en styrke.
Dødsboadvokat Oda Krohgs oppdrag er like enkelt som det er prestisjefullt: Å følge klare instrukser i en fremtidsfullmakt og fordele boet til en anerkjent advokat og tidligere krigshelt.
Jobben er en gavepakke til Oda og Reidars skrantende advokatpraksis, og vil kunne gi dem både respekt og økt kundemasse. Og lenge ser alt ut til å gå bra – hadde det ikke vært for Odas aldri hvilende nysgjerrighet. Den som får henne til å gjøre noen undersøkelser rundt et maleri som dukker opp på merkelig vis. Maleriet har en hemmelig historie som har ligget begravd på Rjukan siden krigens dager, noe det viser seg å være gode grunner til. Og der hvor det er dype hemmeligheter, er det også løgn og livsfarlig bedrag.
Oda og Reidar vikles til slutt så langt inn i dramaet at de selv blir en del av det. Og kanskje var det nettopp det som var intensjonen helt fra starten av …
Som teksten over viser, så skal vi tilbake til et mysterium fra andre verdenskrig. Oda, som den snushøna hun er , greier ikke å la være å gå lenger enn mandatet rekker. Det dukker opp en del løse tråder som hun bare må finne ut av. Og hvorfor er den anerkjente advokatens datter , Hermine. så iherdig pågående overfor Oda. Vil hun ikke at farens ønske skal holdes? Hva er det hun vil?
Oda og Reidar reiser til Rjukan. Rjukan var sentral i motstandskampen under krigen. I boka blir det etterhvert rullet opp litt av en historie og svik, hevn, hvem var på hvilken side og hvem var angivere og hvem ble trodd. Kvinner som ble lynsjet foran hele bygda som tyskertøser, verdier som skiftet eiere, alt det som man den gangen ikke greide å se klart da freden kom og tyskere måtte kapitulere. Ingrid Berglund bruker en del sider på å forklare historien til Rjukan, tungtvannets rolle og hvordan det sto til med folket da freden kom. Det er en interessant historie med nyanser vi i dag kan se mer av, men som ble dysset ned den gangen. Også litt spesielt at jeg leser den nå, samtidig med at jeg ser serien De siste dødsdømte på NRK.TV. Her er det en del overlappende historie. Jeg kan imidlertid skjønne at dette kan bli overforklarende, men for min del gjorde det ingentiing.
Jeg synes Berglund har gjort en god jobb med denne boka. Jeg blir engasjert, jeg liker å lese om Oda og Reidar og hva de roter seg borti, og jaggu meg får vi ikke vite hvordan det går med Oda og Birk fra forrige bok også. Enda har de en vei å gå, det vil si Oda mest, men nå er hun virkelig på gli. Dette er "kosekrim" uten mange detaljerte voldsbeskrivelser og brutale seriemord, med litt underfundig humor der Oda setter seg selv i merkelige og farlige situasjoner, men det er også en gravalvorlig historie som danner bakteppet og det synes jeg er både interessant og godt gjort. Dessuten skriver Berglund veldig godt. En krim jeg også fint kan lese på senga uten å få mareritt, mens kunnskapen om problematiske områder i krigsoppgjøret derimot kan gi en mye å tenke på. Gleder meg til å følge serien videre.
Anbefalt! Terningkast 5.
Blogginnlegg om Den svarte svanen
Ingrid Berglund: En skygge på min grav, 304 s
Gyldendal 2023
Leseeksemplar fått av forlaget
.jpg)