Endelig kom det en ny oversatt liten bok fra Annie Ernaux. Jeg har lst alle de andre som er utgitt på norsk, mua Sommeren 58. Det er ikke en roman denne gang, men dagboknotater fra en periode mens hun besøkte sin demente mor på sykehjem i Frankrike. Det blir vel mer som memoar å regne, og dermed sakprosa. Dette er en liten bok, en sterk historie om å eldes og forsvinne mer og mer inn i sykdommen, og å være nærmeste pårørende og følelsene som hører med.
.jpg)
At hun skriver bra er det ingen tvil om. Jeg synes ikke boka bærer preg av å være uredigert, men hva vet jeg. Vi følger Annie og mora dag for dag i perioder, og andre ganger går det dager og uker imellom.
Vi blir vitne til en sterk historie, som jeg tror ikke er uvanlig. Å se sin gamle mor, som hun har hatt blandete følelser for hele livet, spesielt i oppveksten, svinne hen, må være vanskelig. Det er disse følelsene Ernaux så fint og rått greier å sette ord på. Ufiltrert. Samt hva som skjer når hun er der, hva hun ser, observerer, hva mora sier, fantasiene hennes, at hun ikke kjenner igjen sin egen datter, all skitten, lukta, og det nedrige i at hun både tisser og bæsjer på seg.
Annie skriver om at hun ikke greier å gråte, selv om hun kjenner hun burde, og forundres litt over det.
Men det kommet, når mor er død.
Hun ser også sin egen alderdom og død når hun ser mora. Akkurat det er gjenkjennelig for meg, som også har gamle foreldre. Der har ikke demens heldigvis, men er over 80 år og har sine plager. Hvordan blir jeg når jeg blir 80 har jeg ofte tenkt, jeg ser meg selv i dem.
Anbefales, som en del av Annie Ernaux sitt forfatterverk og som en bok om å være pårørende til en forelder/nær person som er alvorlig syk av demens.
Andre bloggere:
Annie Ernaux: Jeg er fortsatt her inne i mørket, 103 s
Gyldendal 2023
Leseeksemplar fra forlaget