Det er lørdagskveld og jeg sitter og høre på Morten Abel og KORK på NRK. Digger musikken til Morten Abel, jeg er fan. Kommer på at jeg skulle skrive et innlegg om Bølle på døra , mitt valg for 1001-bok i mars. Det var ikke det beste valget, men boka ble lest. Jeg hadde den med til Tanzania, som en av fire bøker i papir, og denne var den eneste jeg greide å lese der nede. Jeg leste en bok på flyet ned, som funka godt som reiselektyre og det var Geir Tangens nye krim; Hundedager. På veien hjem begynte jeg på en annen norsk krim, som jeg hadde liggende på Kindelen, det varLøgnere av Trude Teige. Funka den og. men funka Bølle på døra? Nei, i grunn ikke. Kun deler av den synes jeg var spennende og det var kapittelet om da de var på safari i Afrika.
Jeg slet med boka, og kanskje er det noe med en del amerikanske romaner som gjør at jeg lett faller av lasset. Det har med stil å gjøre, språket, hvordan de er komponert- og at de gir et bilde av amerikansk samtid som jeg ikke helt kjenner meg igjen i, eller hva skal jeg si. Det er faktisk litt vanskelig å sette ord på det. Jeg slet litt med Jonathan Frantzen også, det nærmeste eksemplet jeg kommer på. Men ikke Hemingway, han var vel mer europeisk orientert til dels..Ikke med Don de Lillo heller.
Vel, jeg var også i Tanzania som sagt da jeg leste boka, og det skjedde mye der, mye program, utflukter og vanskelig å få tid til å lese. Leste mest på senga og noen snutter på terrassen på ettermiddagen. Jeg vet ikke om jeg hadde likt boka bedre hjemme. Jeg tok med meg boka som reiselektyre fordi deler av boka har handling fra Namibia i Afrika. Jeg liker å lese bøker fra der jeg er på reise. Namibia er ikke Tanzania, men det er i alle fall i Afrika, et kontinent jeg kun har besøkt en gang, og det i Marokko, et land som er ganske så annerledes enn Namibia og Tanzania. Dessuten hadde den fått en Pulitzerpris og skulle være bra. Å, ja visst, det var noen funklende setninger her og der i veven av fortellinger i boka.
Problemet for meg med denne type bok er alt for mange karakterer, for mye hopping frem og tilbake i tid, med overganger som ikke alltid er like lett å fange. (her kommer vel konsentrasjon inn også). Bakpå boka står det noe om en gjeng som holdt sammen for 40 år siden, noen av dem spilte i punkband i California, det var vel på 70-tallet dette, en tidsepoke jeg kan relatere til og jeg tenkte derfor også at den kunne være interessant og gjenkjennbar på et vis. Men mest kjedet boka meg, den fant ikke gjenklang, før jeg kom til kapitlet da de var på safari.
Det måtte jeg lese flere ganger . Jeg var på safari da jeg kom til dette kapitlet, men resten leste jeg da vi kom tilbake til basen vår på Bomani Beach. og dette ble i alle fall gjenkjennbart, til en viss grad, selv om denne gjengen var der på 70-tallet og vi var der nå. De hadde en sjåfør og guide som ikke drev like reglementært som de vi var med. Antar at det er mye strengere for ferdsel i naturreservatene der dyrene er i dag enn den gangen . I det hele tatt gjorde også deltakerne på turen noen hasardiøse ting på safarien, som de nå 40 år etter mimrer om.. - Han Charlie, husker du han? osv.. Hva han gjorde da de møtte løvene og han gikk ut av bilen?
Livsfarlig var det han gjorde og det endte med at en av dem måtte bøte med livet. Charlie eller løven. Mennesket vinner når noen har våpen, som regel . Triste saker.
Jeg leste opp deler av kapitlet på en opplesing av tekster vi hadde en kveld. Jeg tror de andre likte det. Ikke hva som skjedde, men at det ble noe gjenkjennelig tross alt, siden vi hadde vår ferske safariopplevelse bak oss.
Jeg hadde håpet at jeg skulle like boka bedre etterhvert, men det gjorde jeg ikke, og innrømmer at jeg ble så lei at jeg skumleste partier på slutten, og ga den fra meg til bokhylla på Bomani Beach.
Deretter prøvde jeg meg på en feelgood roman fra Italia, men den kom jeg heller ingen vei med. En side hver kveld kanskje.. den boka passer nok bedre en annen gang, et annet sted. Alle inntrykkene som fylte hodet i løpet av en dag der nede, ga kanskje ingen plass til lesing.
Jeg har ikke mer å si om Bølle på døra , annet enn at jeg har gjennomført kategori Kvinnelig forfatter i mars i Elida sin 1001-lesesirkel. Håper jeg er mer heldig med boka for april; amerikansk forfatter. (ehe....?). Skal prøve meg på Marilyn Robinson, men kjeder den meg, gir jeg meg etter 70 sider og leser noe annet.
Bølle på døra yrer av liv og av de uforglemmelige karakterene som befinner seg i kretsen av familie og venner rundt Bennie og Sasha. Romanen hopper fram og tilbake i tid, for på briljant vis å avdekke fortiden til disse menneskene. Slik gir den også et varmt og ærlig portrett av både en tid og en generasjon.
Ikke tirr en avslappet løve (foto: Anita Ness)
Anmeldelse i NRK 2012