Krakow av Aasne Linnestå

For et par uker siden var jeg i Krakow tre dager. Jeg bruker vanligvis å lese bøker fra steder jeg reiser til, men glemte det denne gangen. Men det er fint å lese bøker fra steder man har vært på også, så derfor oppsøkte jeg biblioteket etter å ha fått noen tips på facebook om bøker med handling fra Krakow. Den de hadde inne på biblioteket var norske Aasne Linnestås lille roman fra Krakow. En liten trist bok om sorg, med fine miljøskildringer fra byen.


Viel reiser til Krakow, byen hun studerte og bodde i noen år, før hun dro tilbake til Oslo. I Oslo traff hun blant annet Kai, som hun ble kjæreste og gravid med. Barnet døde like etter fødselen. Viel og Kai skiller lag, og Aasne holder ikke ut sorgen over jenta si og drar tilbake til Krakow, byen hun bodde i for noen år siden.
På toget fra Warszawa til Krakow blir hun kjent med Conrad.
Aasne går rundt i gatene i Krakow, tenker på jenta,  livet sitt,  sorgen  er mørk, hun er mye ikke tilstede, tankene og følelsene kan hun ikke flykte fra. Mens forholdet til Conrad utvikler seg greier hun gradvis å gi slipp og åpne seg mer og mer for ham. Hun blir også redd for å miste ham, som hun nesten ikke kjenner, som hun mistet sin datter som hun ikke rakk å bli kjent med.

Krakow er en fin liten roman, men ikke så veldig original. Den føyer seg pent inn i rekken av flere norske eller utenlandske kvinner som reiser fra en sorg, et brudd, et tap, eller en eksistensiell krise, med håp om å finne ut av ting, komme videre, komme vekk, i et annet land. Andre norske kvinner som har reist i bøkene sine:
Guro Sibeko reiser Europa rundt i  Jeg kan oppløse mørket , Viktoria Bø reiser til Praha i Teresa Birnas bortgang, Gøril Emilie Hellen reiser til Italia i Veien over klippene. Blant annet…

I Krakow går Viel i kjente gater, på kjente plasser. Hun oppsøker borgen Wavel, krysser Rynek, markedsplassen mange ganger, går langs elva Wisla, drar til Auswitch med drosje, går på kafeer, i kirker, tar buss hit og dit. Siden jeg nettopp har vært i Krakow er det morsomt med gjenkjennelsene. Men boka ellers er gansk så trist. Noe av det tristeste en kan oppleve i livet er vel å miste et nyfødt barn, selv om de ikke rakk å bli særlig kjent. Boka er således en god studie i en kvinnes dype sorg. Men det er også en bok om en vakker by og menneskene hun treffer der, om fattigdom, vennskap og medmenneskelighet.

"Kan jeg elske en jeg ennå ikke kjenner? Conrad snur seg, ligger på magen, jeg ser ikke ansiktet hans. Jeg kjente henne aldri, rakk ikke det. Allikevel har hun vært med i mange måneder nå. Hun hørte til. Det var enkelt. Sant. Forsvinner hun om jeg ikke alltid ser henne for meg? Blir hun et bilde da, kun vagt, i rekken av andre bilder? " (s. 152)