Før jul mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget. Samlaget har sikret seg rettighetene til det italienske storverket av Elena Ferrante, et verk bejublet av kritikere all over, og nå også her hjemme. Boka Mi briljante venninne , som er den første av fire bøker om venninnene Elena og Lila, har også fått knallkritikker i norske media. Når seksere trilles på terningen stilles forventingene høyt. Automatisk. I tillegg stilles mine forventninger høyt når en bok er italiensk, og har handling fra Italia. Jeg sluker det meste om og fra Italia. Sto denne til forventningene? Tja… ikke helt. Dessverre. Det betyr ikke at det ikke er en god bok, men den store begeistringen mangler. Jeg ble ikke helt fenget.
![]()
I romanen møter vi som sagt Lila og Elena. Denne første boka tar for seg barndom og tidlig ungdom. Lila er skitten, frekk, men lynende intelligent. Elena er også skarp, ivrig på skolen, og kommer fra litt bedre kår. Begge bor i en bydel i Napoli hvor livet er ganske tøfft. Området kontrolleres av den lokale mafiaen. Oppdragelse kan gå vilt og hardt for seg, likedan omgang mellom venner, fiender, gjenger. Vold er ganske utbredt, her bruker man knyttnevene, kjeften, ting kastes vegg i mellom, hevn er vanlig. Livet er brutalt.
Elena og Lilas vennskap vokser seg sterkt, og det er hovedtemaet i boka. Hvordan deres vennskap arter seg på godt og vondt. Hvordan de vokser til, og den ene får gå videre på skole etter barneskolen, den andre ikke. Lila må jobbe i farens skobutikk da hun blir 14 år. Hun leser og lærer i smug, og overgår Elena i kunnskaper helt til en dag hun ikke gidder mer.
Lila og Elena kommer i puberteten, får kjærester. Lila gifter seg ung, 16 år , for å komme bort fra en frier hun ikke tåler trynet på.
Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.
Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
Jeg får medfølelse med jentene, særlig Lila, som ikke får brukt sine lysende evner, som har så lyst å lære og gå mer på skole, men som ikke får. Som gifter seg som en ren overlevelsesstrategi, både av hensyn til seg selv og familien. Jeg føler også med Elena i hennes pubertetskvaler, savn når hun føler hun har mistet Lila, selv om jeg synes dette venninneforholdet virker usedvanlig sterkt, knyttet, det er en avhengighet der som grenser til det altoppslukende. Kan det være sunt?
Hva bøkene videre rommer, aner jeg ikke enda. Jeg vurderer å lese videre når de kommer på norsk. Noe er det med bøkene, velskrevet er de også, skildringene av mennesker, miljø, relasjoner er også gode, men likevel. Dette ble ingen innertier hos meg, men sånn passe, godt nok.
En annen italiensk forfatter som har skildret det andre Italia, realitetenes Italia, er Silvia Avallone. Jeg leste og likte godt hennes Stål. På et vis har disse noe til felles, de er begge oppvekstskildringer, de skildrer kampen for tilværelsen, den italienske arbeiderklassen, og mulighetene eller mangel på sådanne til å komme seg videre i livet.
Elena Ferrante er født i Napoli, men er pseudonym. Kun forlaget kjenner forfatterens identitet. Hun har skrevet syv romaner siden 1992. Napoli-romanen har gitt Ferrante internasjonalt gjennombrudd, og solgt til 23 land ifølge forlaget. Mer om bok og forfatter og snutter av anmeldelser HER
Andre bloggere:
Min bok- og maleblogg
Merethe Granlund - meldingar til massene
Anmeldelser i andre media:
NRK - en strålande roman, utan rosaskjær
VG - mesterlig om en skitten by, terningkast 6
DN - helt rå roman, en bok man blir hektet på
Aftenposten - Belive the hype;- et moderne storverk
Dagsavisen - briljant klassereise
Elena Ferrante: Mi briljante venninne, 404 s
Samlaget 2015
I romanen møter vi som sagt Lila og Elena. Denne første boka tar for seg barndom og tidlig ungdom. Lila er skitten, frekk, men lynende intelligent. Elena er også skarp, ivrig på skolen, og kommer fra litt bedre kår. Begge bor i en bydel i Napoli hvor livet er ganske tøfft. Området kontrolleres av den lokale mafiaen. Oppdragelse kan gå vilt og hardt for seg, likedan omgang mellom venner, fiender, gjenger. Vold er ganske utbredt, her bruker man knyttnevene, kjeften, ting kastes vegg i mellom, hevn er vanlig. Livet er brutalt.
Elena og Lilas vennskap vokser seg sterkt, og det er hovedtemaet i boka. Hvordan deres vennskap arter seg på godt og vondt. Hvordan de vokser til, og den ene får gå videre på skole etter barneskolen, den andre ikke. Lila må jobbe i farens skobutikk da hun blir 14 år. Hun leser og lærer i smug, og overgår Elena i kunnskaper helt til en dag hun ikke gidder mer.
Lila og Elena kommer i puberteten, får kjærester. Lila gifter seg ung, 16 år , for å komme bort fra en frier hun ikke tåler trynet på.
Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.
Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
Jeg får medfølelse med jentene, særlig Lila, som ikke får brukt sine lysende evner, som har så lyst å lære og gå mer på skole, men som ikke får. Som gifter seg som en ren overlevelsesstrategi, både av hensyn til seg selv og familien. Jeg føler også med Elena i hennes pubertetskvaler, savn når hun føler hun har mistet Lila, selv om jeg synes dette venninneforholdet virker usedvanlig sterkt, knyttet, det er en avhengighet der som grenser til det altoppslukende. Kan det være sunt?
Hva bøkene videre rommer, aner jeg ikke enda. Jeg vurderer å lese videre når de kommer på norsk. Noe er det med bøkene, velskrevet er de også, skildringene av mennesker, miljø, relasjoner er også gode, men likevel. Dette ble ingen innertier hos meg, men sånn passe, godt nok.
En annen italiensk forfatter som har skildret det andre Italia, realitetenes Italia, er Silvia Avallone. Jeg leste og likte godt hennes Stål. På et vis har disse noe til felles, de er begge oppvekstskildringer, de skildrer kampen for tilværelsen, den italienske arbeiderklassen, og mulighetene eller mangel på sådanne til å komme seg videre i livet.
Elena Ferrante er født i Napoli, men er pseudonym. Kun forlaget kjenner forfatterens identitet. Hun har skrevet syv romaner siden 1992. Napoli-romanen har gitt Ferrante internasjonalt gjennombrudd, og solgt til 23 land ifølge forlaget. Mer om bok og forfatter og snutter av anmeldelser HER
Andre bloggere:
Min bok- og maleblogg
Merethe Granlund - meldingar til massene
Anmeldelser i andre media:
NRK - en strålande roman, utan rosaskjær
VG - mesterlig om en skitten by, terningkast 6
DN - helt rå roman, en bok man blir hektet på
Aftenposten - Belive the hype;- et moderne storverk
Dagsavisen - briljant klassereise
Elena Ferrante: Mi briljante venninne, 404 s
Samlaget 2015