Livets omkostninger er Deborah Levys andre bok i memoartrilogien. Jeg har lest den første; Sånt jeg ikke vil vite. Levy kaller bøkene levende selvbiografier, dvs de er skrevet i samtid. I bøkene skriver hun om skrivelivet og kvinnelighet. Deborah Levy er født i 1959, og er således i samme generasjon som meg. Det er noe å kjenne igjen her, selv om hun vokste opp i Sør-Afrika. Hun flyttet med familien til England da hun var ni år. Historien om kvinner, er alle kvinners historier på tvers av landegrenser, selv om det finnes unntak pga klasse og økonomi - men kjønnsrolleforventingene var stort sett de samme. I alle fall på 60- og 70-tallet.
Forlaget om Livets omkostninger:
Deborah Levy skriver om veien til forfatterskapet også i denne boka. Hun hadde en genuin trang til å skrive, å bli forfatter. Hun ble tidlig gift og fikk flere døtre. Etterhvert begynte samlivet å rakne. Det var smertefullt, men begge var innstillt på å greie å samarbeide godt etterpå, for barnas skyld. Deborah Levy skriver:
"Ekteskapet mitt er også spøkelser som alltid vil hjemsøke meg. Jeg kommer aldri til å slutte å sørge over det gamle ønsket om evig kjærlighet som ikke reduserer hovedpersonen på noen måte. Jeg tror ikke det er ofte jeg har sett kjærlighetsforhold der man oppnår det, så dette idealet er kanskje dømt til å være fantasifoster? " (s.20)
"Når kjærligheten begynner å slå sprekker, slipper natten inn." (s.21)
Gjenkjennbart, selv om man selv var den som ville gå.
Deborah stabler et liv på beina med ungene i London. Hun leier en liten leilighet i en slitt blokk, der det ikke er plass til å skrive. heldigvis har en nabo et skur/hytte hun kan få låne. Der har naboens mann sittet og skrevet mens han levde. Hun gjør det til sitt, setter inn varmeovn, noen bøker og lager sin egen skrivehule. Hin forteller at de fleste av romanene hennes ble skapt her. Hun jobbet også med å undervise.
Hun skriver om reiser, dagliglivet, refererer til andre forfattere som Simone de Beauvoir, Marguerite Duras- hennes inspirasjonskilder og muser. Om sin mor på dødsleiet, sorgen da hun døde. Om at hun kjøpte saftis på en tyrkisk butikk for å ha med noe til henne som hun likte. Hun skriver mye om det å være kvinne, hvor vanskelig det har vært/er- hvis man ønsker å bruke sin begavelse, følge sine drømmer, tjene mer enn mannen, ha egen karriere etc. (takk, det har vi opplevd) Simone de Beauvoir nektet å gå inn i dette. Hun visste at hun ville bli redusert. Hennes kall i livet var å skrive. og studere Hun hadde et langt forhold til filosofen Sarte, men de hadde ordnet seg på et vis slik at hun sørget for å kunne gjøre det hun skulle.
"Som Simone de Beauvoir fortalte oss, skal ikke kvinner overstråle menn i et samfunn der fremgang og makt er øremerket menn......
Samtidig mottar kvinner det skjebnesvangre budskapet om at hun må skjule sine evner og begavelser for å bli elsket av menn." (s.117)
Det virker heldigvis som at vi , i Vesten i alle fall, har kommet lengre når det gjelder dette, men slik var det for ikke så mange tiår siden. Og sikkert noen steder enda. det tar tid å endre nedarvede holdninger.
Nå begynner dette å bli et lengre innlegg enn jeg tenkte, så jeg stopper her. Jeg anbefaler boka. Jeg liker så godt Levys skrivestil og hennes refleksjoner. Jeg storkoste med med romanene hennes, men det har jeg også gjort med de to første bøkene i memoartrilogien. Nå er det bare å vente på neste. En annen ting er at denne boka med fordel kan leses flere ganger, det er mye sitatbart her, mye fint å lese. Jeg har også lest boka i forbindelse med instagramutfordringen #sakprosaseptember.
Les også Tine sin gode omtale.