Jeg har lest en fornøyelig tekstsamling skrevet av diverse norske erfarne og dyktige forfattere som handler om hjemmekontoret. Mange av oss ble belemret med hjemmekontor under pandemien. Noen av oss likte det, andre ikke. Det skapte i alle fall nye utfordringer på en eller annen måte. Forfattere har alltid hatt hjemmekontor. Et lite utvalg har muligens leid seg plass i et kontorfelleskap, men ingen av de som skriver om hjemmekontoret i denne boka. Her øser de av sine erfaringer, personlig og morsomt, om hjemmekontor hjemme og ute, på reise med mer.
De siste par årene har mange av oss jobbet mye hjemmefra, noe som har brakt med seg brå og omfattende endringer i hverdagsliv og arbeidsrutiner. Men det er én yrkesgruppe som i liten grad har latt seg affisere av denne unntakstilstanden; nemlig forfatterne. For dem er hjemmekontortilværelsen den normale, da kun et fåtall av dem lever opp til den romantiske forestillingen om den rotløse bohemen som bærer med seg sine skriveredskaper og dikter overalt.
I denne boken åpner flere av våre fremste forfattere døren til sitt hjemmekontor, hvorfra de øser av sin erfaring med en arbeidssituasjon som kom brått og uventet på oss andre. Boken er redigert av Lars Saabye Christensen, og inneholder bidrag fra Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Olaug Nilssen, Jan Kjærstad, Selma Lønning Aarø, Cecilie Enger og Thorvald Steen.
Denne boka var en nytelse å lese, som små drops å kose seg med. En historie nå og da, eller flere i et jafs. Overraskende åpenhjertig. Og ingen av dem er like. Noen må ha et eget rom hjemme og ritualer, andre skriver hvor som helst og lar seg gjerne forstyrre. Andre tåler ikke distraksjoner.
Noen av de historiene jeg nå husker best, er blant annet Vigdis Hjorth sin, om hvordan hun fikk lurt seg til å skrive da ungene var små og hun var gift. Hun lærte seg å skrive med med ungestøy rundt seg i perioder. Mannen gjorde karriere, men etter noen år bestemte hun seg for at det var hennes tur. Hun meldte seg opp til statsvitenskap og sa til mannen at han fikk være hjemme om kveldene så hun fikk dra å studere. Hun tok med seg pensumbøker og lette etter rom, plass. Å være kvinne alene og jobbe på kafe på den tiden var uhørt, men hun fant parker og etterhvert biblioteket. Der skrev hun i stedet for å studere. Takk for oss at hun var så sta og målbevisst. Det er noe med kvinner og eget rom, som Virginia Woolf skrev om, ikke lett alltid, og spesielt ikke for noen tiår siden da kjønnsrolleforventingene fortsatt var sterke i mannens favør til å gjøre karriere. Omsorg for barn og hjem er vel fortsatt tildels kvinners område eller hurr? For er vel det å skrive en jobb- nok? Hvordan komme seg vekk, få nok ro og tid til å skrive?
Flere kvinner har strevd og strever med dette. Mange jeg har lest og hørt om står opp to timer tidligere for å skrive. Det passer nok ikke for alle.
Men det med hjemmekontor da. Vigdis forteller også om en gang hun låste seg inne på do et sted for å skrive ferdig noe, og skrev occupied på en lapp døra. Når skrivetrykket er stort, må man jo bare...
Selma Lønning Aarø mistet noe da leiligheten ble invadert av familien under pandemien. Hun følte seg invadert, hun som alltid har trivdes med å være hjemme om dagene og skrive. Det ble mye soverom og senga, med laptop. Etter at unger og mann dro ut av huset igjen, på skole, jobb, opplevde hun at hun ble ensom, mista skriveflyten. Hadde blitt avhengig av det sosiale , ha familien rundt seg. Nå har de kjøpt seg hus i Frankrike. Hun satser på det, at det skal være veien tilbake til skrivegleden. Først skal hun være alene der en stund, venne seg til det igjen.
Agnes Ravatn skiver et lengre essay, der mye av det hun skrev i Operasjon Sjøldisiplin er listet opp, men så fortsetter hun og fortelle om sitt nye hjemmekontor, et fantastisk lite hus på eiendommen på Vestlandet, der hun har alt tilgjengelig, ikke noe wifi etc. Agnes sliter fortsatt med prokastinering og lar seg lett distrahere. Mon tro om denne skrivestua hjelper?